Polariserende følelsesstormer
Angela Nagle
Kill All Normies. Online Culture Wars From 4Chan And Tumblr To Trump And The Alt-Right
Zero Books 2017, 120 sider
Kanskje du husker hvordan nyhetene så ut på 1970-tallet? Statsministeren i svart-hvitt, alltid alvorlig og cerebral. Bybildet endret seg på tidspunktet for sendingen, gatene ble tomme, alle fulgte med på den ene statskanalen. Et synkronisert folk, ett medium og én sentral politisk scene og dens drama. I forkant av det amerikanske valget i 1968 møttes den konservative tv-kommentatoren William F. Buckley og den venstreorienterte, homoseksuelle forfatteren Gore Vidal til en rekke tv-debatter som ble legendariske, og som la gatene øde. Buckley og Vidal var av samme støpning; vittige, intelligente og intenst konfronterende. De klikket også på et psykologisk nivå, de ble hverandres skygger, og slagene ble personlige. I en debatt rakner det for Buckley, han klarer ikke lenger å svare med elegant vidd. Med et fordreid ansikt snerrer han: «Now listen, you queer, stop calling me a crypto-Nazi or I’ll sock you in your goddamn face, and you’ll stay plastered.» Vidal ser rystet ut, men også underlig lykkelig, han plirer litt med øynene, han fikk det han ønsket seg, og han vant over Buckley som hadde eksponert sin homofobe forakt.
I samtidas mediesituasjon er det nesten umulig å samle et så stort engasjement rundt et enkelt politisk ordskifte, dermed har kulturkampene også mutert – ja, faktisk har de blitt viktigere enn politikken. Folkets politiske følelser har samlet seg til evig muterende svermer som alle måler temperaturen på for å oppnå suksess. Affektene bølger høyt online, og de har aldri vært så lette å observere og dra nytte av. Den varme poteten blir røttene våre, for hva er vi grunnfestet i når vi kan dyrke våre spesialiserte interesser online? Vi er vant til å følge med på USA, og ettersom USA vokste til et imperium, slik Vidal for øvrig forutså, kan vi neppe være likeglade, selv om imperiet i dag slår store sprekker.
Det er imidlertid overraskende av Angela Nagels studie i underlige, amerikanske internettsubkulturer virker så akutt relevant. Men disse subkulturene har vokst seg så mektige at de kunne påvirke det siste presidentvalget. Den høyreekstreme grupperingen alt-right, med profiler som Milo Yiannopoulos og Richard Spencer, suger energien sin fra det anonyme, hypermisogyne trolleforaet 4chan, og spilte en viktig rolle da republikanske Donald Trump ble president på nyåret. Nagles strålende studie sporer disse alliansene og setter dem i sammenheng med kulturkampens historie.
Venstresidas suksessoppskrift gjennom det 20. århundret har nettopp vært å knytte kule kulturuttrykk til politisk ideologi. Disse mobiliserende uttrykkene sto sterkt etter andre verdenskrig, og strømmet sammen med politisk tankegang til en slags tsunami av magiske enhjørninger på 1960- og 1970-tallet. Med internettets gjennombrudd omkring århundreskiftet virket det som om venstrefølelsene kunne samle seg til en sverm og iscenesette en rekke revolusjonsliknende hendelser, det som ble kjent som den arabiske våren og Occupy-bevegelsen, hvis toppunkt var i 2011. En ledelsesløs svermpolitikk oppstod, og ønsket om forandring dannet brede, folkelige allianser på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer.
Nagle sporer hendelsene i kjølvannet av Occupy-bevegelsen. Det viste seg at svermpolitikken kunne farges i en hvilken som helst farge, og drevet av en subkulturell logikk (oppgjøret mot «det politisk korrekte») syntes pilen nå i stigende grad å peke mot kulturens ultimate tabu, høyreekstremismen. Som nevnt sporer Nagel primært koblingene mellom 4chan, alt-right og Trumps presidentkampanje, men hun ser også på Tumblrs queerpolitiske internettsubkulturer. Hun bruker ikke disse ordene, men man kan kalle det skyer av typiske tenåringsfølelser: De som underføler og de som overføler. Deler av gamerkulturen flykter typisk fra foreldrekontroll og inn i en videospillverden preget av kynisk humor. En typisk hendelse i 4chans historie er Gamergate i 2014, en bølge av livsødeleggende nettrolling rettet mot de feministiske spillutviklerne Zoë Quinn og Brianna Wu og mediekritikeren Anita Sarkeesian, som alle hadde våget å påpeke videospillenes sexistiske klisjeer. Kynisme, nihilisme, misogyni og vilje til å eksponere og ødelegge er typisk for en subkultur som «underføler» for å beskytte seg mot (hva skal vi kalle det) Vaginalstaten. Det som oppfattes som en altomfattende feministisk konformitet.
Subkulturer som «overføler» har dessverre også vært i stand til å iscenesette ødeleggende trollstormer. Naiv aktivisme gone terribly wrong er et velkjent fenomen. Nagels eksempel er Tumblr, hvis opprør mot konformitet uttrykkes i en vill omfavnelse av ideen om kjønnet som flytende snarere enn som en fast identitet. Det er en kultur som er opptatt av å bevitne og eksponere egen og andres lidelse med en emosjonell og teatral sårbarhetsgest. Disse gruppene har selvsagt vært 4chans og alt-rights hatobjekt nummer én. Mediekommentatorer som den danske Berlingske-bloggeren Mikkel Andersson har i sin post om Kill All Normies vært lynrask til å sette likhetstegn mellom to subkulturer som er like slemme, men Nagle skriver:
The alt-light figures that became celebrities during this period made their careers exposing the absurdities of online identity politics and the culture of lightly thrown claims of misogyny, racism, ableism, fatphobia, transphobia and so on. However, offline, only one side saw their guy take the office of US president and only one side has in their midst faux-ironic Sieg Heil saluting, open white segregationists and genuinely hate-filled, occasionally murderous, misogynists and racists.
Boka inneholder et interessant portrett av alt-right-profilen Milo Yiannopoulos. Det er ikke lett å plassere en flamboyant libertiner og homoseksuell karrierepolitiker som Milo Yiannopoulos, er han mest lik William F. Buckley, som han likner politisk, eller den betydelig mer seksuelt frigjorte Gore Vidal? Er han en mutasjon som inneholder begge disse ytterpunktene? Milo er et godt eksempel på hvordan alt-right spiller med klassiske komponenter fra den historiske avantgarden, som overskridelse og non-konformitet. De har skilt seg tydelig ut fra det som var de historiske avantgardenes primære opposisjon, en moralsk konservatisme så stiv og stram at den fikk krampesjokk av nesten alle uttrykk med eksplisitt seksuelt innhold. De historiske avantgardene hadde selvsagt ikke vært noe uten denne firkantede moral majority.
Alt-right gjør narr av den utdaterte konservatismen (mobbeuttrykket «cuckservative»), men Milo gikk dessverre nylig i en felle som har drept karrieren hans. Det republikanske baklandet hans kan takle en del, også den har adgang til nettporno og lar seg neppe sjokkere så lett lengre, men Milos aksepterende holdning til pedofile relasjoner mellom katolske prester og unge gutter satte en stopper for spillet med overskridelse. Og da nærmer jeg meg vel essensen i hva jeg tror man kan ta med seg fra Nagels bok: Når følelsene stormer, er det viktig å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Forsøkene på å vekke polariserende følelsesstormer som del av den norske valgkampen er allerede i full gang. Og jeg tillater meg den – muligens konservative – påstand at lesning, tenkning, skriving og møter og samtaler med gode venner kan slå et hvilket som helst viralt internettmeme.
Susanne Christensen, Klassekampen 9. september 2017.
Saturday, September 09, 2017
Til tjeneste
Matias Faldbakken
The Hills
Roman, 232 sider
Forlaget Oktober 2017
I herrens år 2001 ankom en tegneserieaktig figur ved navn Simpel den litterære offentligheten, hovedpersonen i Abo Rasul, aka bildekunstneren Matias Faldbakken, sin roman The Cocka Hola Company. Skandinavisk misantropi. Faldbakkens intervensjon var vellykket, denne anmelderen kan personlig bevitne at loftet på Skrivekunstakademiet nærmest revnet da et selskap bestående av Ole Robert Sunde og en håndfull bergenslitterater tok fatt på en opphetet diskusjon om Rasuls arbeid: «Ikke godt skrevet! Men ... kan det være konseptkunst?» Full forvirring, total angst, stor suksess. Simpels eksplosive raseri og morsomme totalkritikk satte tonen for den tidsriktige trilogien Skandinavisk misantropi som slo Faldbakkens navn fast i offentligheten på en helt annen måte enn om han «bare» hadde vært en suksessfull bildekunstner.
Simpel er like eksplosiv som hovedpersonen i årets roman er passiv-aggressiv. Han er en høysensitiv, observant og anspent tjener på et hederskronet kontinentalt etablissement, en fiktiv Oslo-restaurant ved navn The Hills. Tempoet er skrudd et hakk ned, setningene er mer kunstferdige og smakfullt litterære, men misantropien er ikke borte, den har emigrert til et annet nivå og inn i et annet miljø, en høyere klasse. Tjeneren, som har vært ansatt på samme sted i 13 år, serverer en liten gruppe stamgjester som hengir seg til gourmetkonsumering og forfinede sosiale og estetiske ritualer som uttrykker ypperlig smak og stil. Størrelser som tilhører en annen verden: Restauranten The Hills er over the hill, for å si det sånn, men en liten enklave holder fortsatt på formene. Den europeiske smakfullheten sniker seg for øvrig også inn i det Édition Gallimard-siterte bokomslaget.
Tjeneren vår er dedikert til jobben, og har ikke mye liv utover den. Han sirkler primært rundt tre bord: Graham «Le Gris» – også kalt Grisen – sitt selskap, det litt mer avantgardistiske drikkeselskapet rundt Tom Sellers, og det nærmeste en kan komme personlige venner av tjeneren, Edgar og den lille datterens hans, Anna. I dette strengt ritualistiske mikrokosmoset er det ikke stort med kontakt mellom bordene, men en dag trer en ung dame inn døren. Tjeneren døper henne Barnedamen, og blir like fortryllet som resten av gjestene. Romanen fungerer både som kammerspill og allegori: Barnedamen er et bevisst virkemiddel som er satt i spill med et bestemt formål. Snart oppstår det kontakt mellom bordene, hun har gjort jobben sin som scene maker, som glidemiddel og som smooth operator.
Det er nesten ingenting som er mer morsomt enn et menneske med for stram kontroll på et pertentlig ytre og et kokende, boblende indre. Et mer komplekst bilde kan være en blemme; hudens overflatespenning over betent materie, you get the picture. Gjennom tjenerens høysensitive optikk får vi et estetisk sjokk over nyansene i et blått slips, og opplever hvordan verden nesten kan gå under når en gjest ved et bord bestiller pinot noir når resten av bordet drikker en hvit burgunder.
Tjeneren leser «spillet», kan vi si, men han får ikke lov til å intervenere. Hans viten om de indre mekanismene på stambordene brukes bare til å yte ypperlig service, ikke til kortslutning og ødeleggelse. I stedet går han selv langsomt i stykker i det skjulte. Hvordan skal man for eksempel i det lange løp takle bestillinger som «Kan jeg få Worchestershiresausen i et eggeglass ved siden av?» Ideologisk skiller han seg ikke fra stamgjestene, de deler stort sett det samme snobbete verdisystemet, men smerten ved å tjene og gjennomskue, og samtidig ivareta en rolle som ikke tillater protest, kan gi et så massivt, psykisk tilbakeslag at de kokende, boblende affektene blir til noe skikkelig ubehagelig.
The Hills fungerer som et folkelig latteranfall uten større bekymringer, romanen er ofte djevelsk morsom, men den kan også leses som et allegorisk kammerspill om hvordan kapitalismens transaksjoner utspiller seg. Vi ser de sleazy spillene mellom maktposisjonene, hvor tjeneren, altså slaven, og kvinnen brukes som mellomledd. Kvinnen, altså kapitalen, flyter på en sexy måte fra stambord til stambord, og åpner muligheter for utveksling. Latteren knytter seg til tjenerens anspenthet, og hans ekstreme observasjonsevne, men også til språket som virker fullt av overskudd. Man kan for eksempel gå med både bedriftsøkonomiske og akuttpsykiatriske skritt over gulvet. Det er gode grunner til å le, men mot slutten melder også gyset seg: Den rene sjelen som kan korrumperes, blir hengt utover avgrunnen flere ganger før vi når siste side. Den eneste personen tjeneren sannsynligvis bryr seg ordentlig om, lille Anna, svever i fare på flere ulike måter.
Faldbakken åpner hele to separatutstillinger samtidig med at The Hills gis ut. Han har for lengst slått gjennom som bildekunstner internasjonalt, og det er noe catchy over verkene hans. Hvem husker ikke hits som den utbrente bilen på høykant, den omvendte Vigeland-statuen, veggen av Marshall-forsterkere, og de vandaliserte bibliotekhyllene. Det brede spekteret fra de kjølige, konseptuelle analysene til den mørke, men ganske varme, latteren i romanene, tegner opp en kunstner med potensiale til å bli populær i ordets beste betydning.
Susanne Christensen, Klassekampen 9. september 2017.
Matias Faldbakken
The Hills
Roman, 232 sider
Forlaget Oktober 2017
I herrens år 2001 ankom en tegneserieaktig figur ved navn Simpel den litterære offentligheten, hovedpersonen i Abo Rasul, aka bildekunstneren Matias Faldbakken, sin roman The Cocka Hola Company. Skandinavisk misantropi. Faldbakkens intervensjon var vellykket, denne anmelderen kan personlig bevitne at loftet på Skrivekunstakademiet nærmest revnet da et selskap bestående av Ole Robert Sunde og en håndfull bergenslitterater tok fatt på en opphetet diskusjon om Rasuls arbeid: «Ikke godt skrevet! Men ... kan det være konseptkunst?» Full forvirring, total angst, stor suksess. Simpels eksplosive raseri og morsomme totalkritikk satte tonen for den tidsriktige trilogien Skandinavisk misantropi som slo Faldbakkens navn fast i offentligheten på en helt annen måte enn om han «bare» hadde vært en suksessfull bildekunstner.
Simpel er like eksplosiv som hovedpersonen i årets roman er passiv-aggressiv. Han er en høysensitiv, observant og anspent tjener på et hederskronet kontinentalt etablissement, en fiktiv Oslo-restaurant ved navn The Hills. Tempoet er skrudd et hakk ned, setningene er mer kunstferdige og smakfullt litterære, men misantropien er ikke borte, den har emigrert til et annet nivå og inn i et annet miljø, en høyere klasse. Tjeneren, som har vært ansatt på samme sted i 13 år, serverer en liten gruppe stamgjester som hengir seg til gourmetkonsumering og forfinede sosiale og estetiske ritualer som uttrykker ypperlig smak og stil. Størrelser som tilhører en annen verden: Restauranten The Hills er over the hill, for å si det sånn, men en liten enklave holder fortsatt på formene. Den europeiske smakfullheten sniker seg for øvrig også inn i det Édition Gallimard-siterte bokomslaget.
Tjeneren vår er dedikert til jobben, og har ikke mye liv utover den. Han sirkler primært rundt tre bord: Graham «Le Gris» – også kalt Grisen – sitt selskap, det litt mer avantgardistiske drikkeselskapet rundt Tom Sellers, og det nærmeste en kan komme personlige venner av tjeneren, Edgar og den lille datterens hans, Anna. I dette strengt ritualistiske mikrokosmoset er det ikke stort med kontakt mellom bordene, men en dag trer en ung dame inn døren. Tjeneren døper henne Barnedamen, og blir like fortryllet som resten av gjestene. Romanen fungerer både som kammerspill og allegori: Barnedamen er et bevisst virkemiddel som er satt i spill med et bestemt formål. Snart oppstår det kontakt mellom bordene, hun har gjort jobben sin som scene maker, som glidemiddel og som smooth operator.
Det er nesten ingenting som er mer morsomt enn et menneske med for stram kontroll på et pertentlig ytre og et kokende, boblende indre. Et mer komplekst bilde kan være en blemme; hudens overflatespenning over betent materie, you get the picture. Gjennom tjenerens høysensitive optikk får vi et estetisk sjokk over nyansene i et blått slips, og opplever hvordan verden nesten kan gå under når en gjest ved et bord bestiller pinot noir når resten av bordet drikker en hvit burgunder.
Tjeneren leser «spillet», kan vi si, men han får ikke lov til å intervenere. Hans viten om de indre mekanismene på stambordene brukes bare til å yte ypperlig service, ikke til kortslutning og ødeleggelse. I stedet går han selv langsomt i stykker i det skjulte. Hvordan skal man for eksempel i det lange løp takle bestillinger som «Kan jeg få Worchestershiresausen i et eggeglass ved siden av?» Ideologisk skiller han seg ikke fra stamgjestene, de deler stort sett det samme snobbete verdisystemet, men smerten ved å tjene og gjennomskue, og samtidig ivareta en rolle som ikke tillater protest, kan gi et så massivt, psykisk tilbakeslag at de kokende, boblende affektene blir til noe skikkelig ubehagelig.
The Hills fungerer som et folkelig latteranfall uten større bekymringer, romanen er ofte djevelsk morsom, men den kan også leses som et allegorisk kammerspill om hvordan kapitalismens transaksjoner utspiller seg. Vi ser de sleazy spillene mellom maktposisjonene, hvor tjeneren, altså slaven, og kvinnen brukes som mellomledd. Kvinnen, altså kapitalen, flyter på en sexy måte fra stambord til stambord, og åpner muligheter for utveksling. Latteren knytter seg til tjenerens anspenthet, og hans ekstreme observasjonsevne, men også til språket som virker fullt av overskudd. Man kan for eksempel gå med både bedriftsøkonomiske og akuttpsykiatriske skritt over gulvet. Det er gode grunner til å le, men mot slutten melder også gyset seg: Den rene sjelen som kan korrumperes, blir hengt utover avgrunnen flere ganger før vi når siste side. Den eneste personen tjeneren sannsynligvis bryr seg ordentlig om, lille Anna, svever i fare på flere ulike måter.
Faldbakken åpner hele to separatutstillinger samtidig med at The Hills gis ut. Han har for lengst slått gjennom som bildekunstner internasjonalt, og det er noe catchy over verkene hans. Hvem husker ikke hits som den utbrente bilen på høykant, den omvendte Vigeland-statuen, veggen av Marshall-forsterkere, og de vandaliserte bibliotekhyllene. Det brede spekteret fra de kjølige, konseptuelle analysene til den mørke, men ganske varme, latteren i romanene, tegner opp en kunstner med potensiale til å bli populær i ordets beste betydning.
Susanne Christensen, Klassekampen 9. september 2017.
Subscribe to:
Posts (Atom)