Historie er på moten
Personae – klær, kropp, kultur
#3/4 – 2011
Redaktør Elisabeth Skjervum Hole
Personae dukket opp i den norske tidsskriftflora i 2008, og vil være et slags thinking woman’s moteblad med høy sigarføring og ambisjon om å koble mote til diverse estetiske diskurser, stilhistorie, kulturhistorie og filosofi. Dette nummeret forsøker seg med et tema omkring religion og ritualer, og et par av artiklene i denne seksjonen er ganske god lesning.
Sissel Hoffenghs intervu med presten Ellen Aasland Reinertsen viser en åndsarbeider som har et reflektert forhold til hva det vil si å iføre seg et rituelt kostyme, og hvordan kostymet endrer bevisstheten. Høydepunktet er Tuva Borchs tekst om Amish-folket. Borchs tekst – med utgangspunkt i et akademisk studium – kommer bl.a. til liv fordi den forteller om et feltarbeid der hun for tiden lever som Amish selv. Borch bruker performativitetsteoretikeren Erving Goffmans klassiker fra 1959, The Presentation of Self in Everyday Life, og viser hvordan disse puritanske, dypt anti-moderne menneskene nettopp styler seg til sin identitet som Amish.
Arnt Fredheim skriver om hvordan religion, mytologi og politikk trenger inn som sitater i mote- og popverdenen. Popmusikken, religionen og fascismen kan alle forstås som sterke, retoriske konsepter som gjennom et bombardement av sansene har som mål å påvirke følelsesmessig. Enhver som har gått inn i en katolsk kirke vet at man lett kan bli mo i knærne, kirker er rett og slett en slags arkitektonisk LSD som bruker tegn og symboler for å generere ekstase. Fredheims artikkel fremstår likevel en smule bluferdig,
eller kanskje rett og slett forsiktig.
Videre i bladet fylles det på med en endeløs rekke av encyklopediske artikler: Jomfru Marias «plass i kulturhistorien», Slangen i Paradis sin «plass i kulturhistorien», et cetera. Ytterligere encyklopedi dekker tweed, dongeri, kimono og så videre. Ideen er sikkert fin, folk i motebransjen strør om seg med sitater, men kjenner de faktisk til historien?
Istedenfor å bidra til den kommersielle trendtåken vil Personae skape historisk bevissthet i motefeltet. Men generelt blir artiklene for korte og kjedelige. Og her må vi begynne å adressere problemene. Petit-delen er ikke bare horribelt dårlig, den faktisk både ødelegger og motsier resten av bladets ganske heroiske – om enn ikke alltid realiserte – ambisjoner. Elisabeth Skjervum Holes leder lover oss noe som vi først ser en flik av på side 56, inntil da utsettes vi for en hel del fordomsbekreftende visvas, hvor skribentene maner fram det ene nervøse motevraket etter det andre som durer i vei om «innovasjon» og «radikalitet» og om hvordan de har clubbet seg til en kreativ karriere.
Artikkelen om fotografen Helmut Newton eier ikke spor av språklig motstand; kvinnekroppen omtales som om vi leste en kokebok eller en bruksanvisning for massemordere. Det holder ikke å begrunne slapp redigering med leserens konsentrasjonskrise, selv «lette» tekster må forsvare det papiret de trykkes på. Det skjer dessverre ikke her.
Susanne Christensen, Klassekampen 25. februar 2012
Saturday, February 25, 2012
Friday, February 03, 2012
En tredje vei
Stig Sæterbakken
Essays i utvalg
Etterord av Anders Johansson
Sakprosa, 291 sider
Å lure ordløst i utkanten av noe. Det er ikke sikkert at dette kan bli til en tekst, og denne usikkerheten sleper skribenten med seg som skitt under sålene, denne dirringen er tekstens forutsetning. Det faktum at hver setning strengt tatt føles som et spørsmålstegn, en famlende åpenhet som avissidenes trygghetsskapende iscenesettelse legger et lokk på. Teksten ikler seg en gjenkjennelig layout som kanskje får den til å se mektig ut, men så står den likevel der i hjørnet og svetter og skjelver under klærne.
Selv sto jeg i utkanten av noe i 2001, som elev ved Forfatterstudiet i Bø, men uansett hvor mye man anstrengte seg for å forbli usynlig, hvor taust og gjenstridig man enn oppførte seg, var det ikke mulig å unnslippe Stig Sæterbakkens blikk. Han dro oss inn, og han dro meg inn, og vi er mange – først og fremst hans familie og nærmeste krets, men også hans tidligere elever – som er berørt av hans altfor tidlige bortgang.
Det var våren 2001 og Sæterbakken hadde nettopp gitt ut essaysamlingen Det onde øye med noen av sine sterkeste tekster, spesielt essayet om William Faulkner, «Det er for sent», som du bokstavelig talt mister pusten av hvis du leser det i forlengelsen av et annet høydepunkt, ikke bare i forfatterskapet, men i nordisk essayistikk: «Hitler, en metafor for Tyskland», en sterk tekst som bare er blitt enda viktigere. Ut fra en slags traumenes tidsregning – traumer her forstått som terrorangrep – ble disse tekstene publisert rett før 11. september 2001 og trykkes nå på nytt i en samling som kommer ut rett etter 22. juli 2011. Disse datoene vi kan kverne på til håret blir grått, disse terroraksjonene som også rammer øyet, rammer vår lesning, og som dermed også forandrer litteraturen, stiller den i et annet lys.
I Det onde øye kretser tekstene nok en gang rundt grunnleggende sæterbakkenske temaer som han behandler både i essayistikken og romanene sine; den gjensidige – både tragiske og karnivalistisk komiske – måten det gode og det onde betinger hverandre på, eller, rettere sagt, de størrelsene som kalles «godt» og «ondt» og som opptrer i tallrike forkledninger gjennom forfatterskapet. Både i essayet om Faulkner og seinere i lesningen av den svenske forfatteren Nikanor Teratologen (fra Dirty Things, 2010) er den skrivende så overveldet, så begeistret, så klartseende at det bobler av latter i underteksten, noe som nærmer seg det paradoksale når vi har å gjøre med en forfatter med et så konsekvent, mollstemt alvor som Sæterbakken. Han skriver riktignok om hierarkiske sørstatsfamilier (Faulkners Absalom, Absalom! fra 1936) og om Nazi-Tyskland, men begge essayene er også meditasjoner over vaklevorne strukturer som hjemsøkes av brister, gjenferd, mangler, og over hvordan disse eksemplene på en slags pervers sivilisatorisk orden gang på gang påkaller sin motsetning. For hver gang døra lukkes til mørket, vokser mørket seg bare sterkere.
I undervisningen i 2001, og i disse essayene, understreker Sæterbakken nødvendigheten av å skrive dårlig, og her hinter han til en slags tredje vei, et vippepunkt mellom statisk perfeksjon (hvis noe sånt finnes) og makkverket; her finnes litteraturen. Det er slående hvor god han er til å lese seg selv, idet leseren har formulert en innvending, har hans selvkritiske blikk nettopp sett det samme. Som enhver god modernist med Georges Bataille som husgud raser han mot dannelse, formidling og pedagogikk og jubler over den perverse antidannelsen som relasjonen mellom Morfar og Pyret er et eksempel på i Teratologens Äldreomsorgen i Övre Kågedalen (1992). Samtidig får han øye på sin egen uutholdelig fullendte skrift og hvilket paradoks som finnes i disse alltid dannede, alltid formidlende hyllester til det formløse, til de verkene som beveger seg i et grenseland. Sagt på en annen måte: Det er ingenting lukket over disse tekstene, de er djevelsk utfordrende og samtidig djevelsk sjenerøse.
Essayet «7 feil» splitter seg opp i like store deler brødtekst og fotnoter, nærmest en visuell gjengivelse av de paradoksalt forbundne dualismene som Sæterbakken ofte maler opp. En feil – kanskje en av de sju kardinalsyndene – ligger helt oppe i dagen, det entydige fokuset på en bestemt, alltid mannlig, forfattertype. Når en kvinnelig kunstner endelig dukker opp, er det popikonet Gwen Stefani som hylles for å skape lekre, tiltalende overflater i sine musikkvideoer. Skal vi følge Sæterbakkens logikk er det ikke slik at han forsømmer en moralsk forpliktelse, men det er tydelig at det stadig finnes uutforskede områder her.
Både det blytunge alvoret og den – tross alt – skremmende formfullendte skriften er deler av monstrøsiteten, og jeg kan bare bli stående og vinke farvel til den vandreren som vil høyere opp, stadig høyere opp.
Den modernistiske mørkemannen står i fare for å stivne til en klisjé, men ser man inn i det mørket som Sæterbakken så konsekvent utforsker, så finnes det som oftest en rikdom av nyanser der. Som det heter i Velvet Undergrounds Leopold von Sacher-Masoch-inspirerte sang «Venus in Furs» (1967): Different colors made of tears.
Susanne Christensen, Klassekampen 4. februar 2012
Stig Sæterbakken
Essays i utvalg
Etterord av Anders Johansson
Sakprosa, 291 sider
Å lure ordløst i utkanten av noe. Det er ikke sikkert at dette kan bli til en tekst, og denne usikkerheten sleper skribenten med seg som skitt under sålene, denne dirringen er tekstens forutsetning. Det faktum at hver setning strengt tatt føles som et spørsmålstegn, en famlende åpenhet som avissidenes trygghetsskapende iscenesettelse legger et lokk på. Teksten ikler seg en gjenkjennelig layout som kanskje får den til å se mektig ut, men så står den likevel der i hjørnet og svetter og skjelver under klærne.
Selv sto jeg i utkanten av noe i 2001, som elev ved Forfatterstudiet i Bø, men uansett hvor mye man anstrengte seg for å forbli usynlig, hvor taust og gjenstridig man enn oppførte seg, var det ikke mulig å unnslippe Stig Sæterbakkens blikk. Han dro oss inn, og han dro meg inn, og vi er mange – først og fremst hans familie og nærmeste krets, men også hans tidligere elever – som er berørt av hans altfor tidlige bortgang.
Det var våren 2001 og Sæterbakken hadde nettopp gitt ut essaysamlingen Det onde øye med noen av sine sterkeste tekster, spesielt essayet om William Faulkner, «Det er for sent», som du bokstavelig talt mister pusten av hvis du leser det i forlengelsen av et annet høydepunkt, ikke bare i forfatterskapet, men i nordisk essayistikk: «Hitler, en metafor for Tyskland», en sterk tekst som bare er blitt enda viktigere. Ut fra en slags traumenes tidsregning – traumer her forstått som terrorangrep – ble disse tekstene publisert rett før 11. september 2001 og trykkes nå på nytt i en samling som kommer ut rett etter 22. juli 2011. Disse datoene vi kan kverne på til håret blir grått, disse terroraksjonene som også rammer øyet, rammer vår lesning, og som dermed også forandrer litteraturen, stiller den i et annet lys.
I Det onde øye kretser tekstene nok en gang rundt grunnleggende sæterbakkenske temaer som han behandler både i essayistikken og romanene sine; den gjensidige – både tragiske og karnivalistisk komiske – måten det gode og det onde betinger hverandre på, eller, rettere sagt, de størrelsene som kalles «godt» og «ondt» og som opptrer i tallrike forkledninger gjennom forfatterskapet. Både i essayet om Faulkner og seinere i lesningen av den svenske forfatteren Nikanor Teratologen (fra Dirty Things, 2010) er den skrivende så overveldet, så begeistret, så klartseende at det bobler av latter i underteksten, noe som nærmer seg det paradoksale når vi har å gjøre med en forfatter med et så konsekvent, mollstemt alvor som Sæterbakken. Han skriver riktignok om hierarkiske sørstatsfamilier (Faulkners Absalom, Absalom! fra 1936) og om Nazi-Tyskland, men begge essayene er også meditasjoner over vaklevorne strukturer som hjemsøkes av brister, gjenferd, mangler, og over hvordan disse eksemplene på en slags pervers sivilisatorisk orden gang på gang påkaller sin motsetning. For hver gang døra lukkes til mørket, vokser mørket seg bare sterkere.
I undervisningen i 2001, og i disse essayene, understreker Sæterbakken nødvendigheten av å skrive dårlig, og her hinter han til en slags tredje vei, et vippepunkt mellom statisk perfeksjon (hvis noe sånt finnes) og makkverket; her finnes litteraturen. Det er slående hvor god han er til å lese seg selv, idet leseren har formulert en innvending, har hans selvkritiske blikk nettopp sett det samme. Som enhver god modernist med Georges Bataille som husgud raser han mot dannelse, formidling og pedagogikk og jubler over den perverse antidannelsen som relasjonen mellom Morfar og Pyret er et eksempel på i Teratologens Äldreomsorgen i Övre Kågedalen (1992). Samtidig får han øye på sin egen uutholdelig fullendte skrift og hvilket paradoks som finnes i disse alltid dannede, alltid formidlende hyllester til det formløse, til de verkene som beveger seg i et grenseland. Sagt på en annen måte: Det er ingenting lukket over disse tekstene, de er djevelsk utfordrende og samtidig djevelsk sjenerøse.
Essayet «7 feil» splitter seg opp i like store deler brødtekst og fotnoter, nærmest en visuell gjengivelse av de paradoksalt forbundne dualismene som Sæterbakken ofte maler opp. En feil – kanskje en av de sju kardinalsyndene – ligger helt oppe i dagen, det entydige fokuset på en bestemt, alltid mannlig, forfattertype. Når en kvinnelig kunstner endelig dukker opp, er det popikonet Gwen Stefani som hylles for å skape lekre, tiltalende overflater i sine musikkvideoer. Skal vi følge Sæterbakkens logikk er det ikke slik at han forsømmer en moralsk forpliktelse, men det er tydelig at det stadig finnes uutforskede områder her.
Både det blytunge alvoret og den – tross alt – skremmende formfullendte skriften er deler av monstrøsiteten, og jeg kan bare bli stående og vinke farvel til den vandreren som vil høyere opp, stadig høyere opp.
Den modernistiske mørkemannen står i fare for å stivne til en klisjé, men ser man inn i det mørket som Sæterbakken så konsekvent utforsker, så finnes det som oftest en rikdom av nyanser der. Som det heter i Velvet Undergrounds Leopold von Sacher-Masoch-inspirerte sang «Venus in Furs» (1967): Different colors made of tears.
Susanne Christensen, Klassekampen 4. februar 2012
Subscribe to:
Posts (Atom)