Monday, August 24, 2009

Plaffer løs

Valerie Solanas
SCUM Manifest
76 sider, Ka Forlag

Valerie Solanas’ elleville S.C.U.M. Manifesto – Society for Cutting Up Men (1968) er uten tvil en klassiker. Nøyaktig hvilken litterær kanon teksten tilhører kan imidlertid diskuteres, men den burde i det minste finnes i hyller med undergrunns- og feministlitteratur (eventuelt «undergrunnsfeministlitteratur»). Som kjønnsforsker Wencke Mühleisen er inne på i sitt glimrende forord til den norske utgaven er teksten nesten umulig å lese uten å se den i sammenheng med én handling, nemlig Solanas’ mordforsøk på Andy Warhol i 1968. Her har vi den vakreste, mest logiske kjede mellom teori og praksis: Manifestet, en sjanger som i aller høyeste grad kan anses som en talehandling, og manifestets direkte konsekvens, pistolen som går
av og gir hver eneste setning en blodrød understreking.

Solanas’ forhold til Warhol er virkelig ikke lett å komme unna: «cutting up» kan referere til en intellektuell prosess, til collage- teknikken, men det vil for alltid bety mord: Society for Murdering Andy Warhol. Warhol er imidlertid et komplekst fenomen og har nesten like sterk symbolverdi som World Trade Center, kunne man si, og det er både den lille skrøpelige kroppen og symbolverdien som rammes, eller mer presist; Warhol avsløres som kropp idet han skytes. Han dør for øvrig ikke, men kommer seg aldri helt etter attentatet.

Solanas er selv del av miljøet rundt Warhols The Factory i New York, et slags galleri- og festlokale hvor musikk, bildeproduksjon, film- opptak og dekadent livsstil smelter sammen til et strålende undergrunnssirkus. Solanas er butch så det holder, hun har en fortid som psykologistudent og laboratorieforsker og livnærer seg nå som prostituert, mens hun skriver på teaterstykker som Up Your Ass. Warhols gjeng er opptatt av glamour, de beundrer den hollywoodske drømmefabrikken og etterlikner stjerneproduksjonen på en både inderlig og ironisk måte: Her er det gatas dragqueens som stråler, og både homoseksualitet og stoffmisbruk framstilles som glamorøst. På den måten er The Factory en outing – på godt og vondt – av Hollywoods mørke sider.

Solanas står utenfor dette, hun har ingen manerer, hun er for virkelig, hun er en moralist midt i alt dette, og sannsynligvis fastlåst
i en intens ambivalens: Hun vil være en del av Warhol-gjengen, samtidig som hun med voldsomt raseri anklager Warhol for å være falsk og tom. I en biografisk lesning av manifestet kan vi saktens se den svake, sexfikserte mannen som en direkte referanse til Warhol, han som snakker med en «upersonlig drodling» og forholder seg til sine omgivelser som «en blodsuger, en emosjonell parasitt», som det heter i teksten.

Ifølge Solanas er mannen, i universell betydning, en karakterløs og sjalusiridd måne som stjeler sitt lys fra sola, den frekke og smarte kvinnen, den eneste som besitter ekte skaperkraft. Mannen er en slags bodysnatcher som må inn i en kvinnekropp for å virkeliggjøre seg – i samme bevegelse tar han hennes plass og sletter sine spor, hvilket vil si at han skriver kvinnen ut av den offisielle Historien. I Sara Stridsbergs roman om Solanas, Drømmefakultetet (2006), forsøker fortelleren nettopp å komme inn i Solanas, å gjøre henne til fiksjon, til en drøm, men det blir ingen anledning til det. Solanas avviser fortellerens romantisering, hun er for virkelig.

Mühleisen foreslår også en lesning som går mer direkte på manifestet som en parodi på alskens misogyne tekster gjennom tidene. Allerede på første side glir Solanas inn i et vitenskapelig – «objektivt» – språk når hun legger ut om mannens endeløse underlegenhet. Selveste Sigmund Freud kan jo lett anklages for pseudovitenskap, i hvert fall er hans studier av kvinners seksualitet beviselig (skulle jeg mene) en porsjon fordomsfullt sludder. Freuds teori om penismisunnelse, at kvinnen er styrt av en skamfølelse over å «mangle kjønn», kjente Solanas sikkert til. Det er mer uklart hvilke andre tekster hun har lest, men jeg liker tanken på Solanas som en slags krysning mellom Simone de Beauvoir og en pervers, lovløs Billy the Kid. Som Beauvoirs Det annet kjønn (1949), former Solanas’ tekst seg som en systematisk totalkritikk. Solanas er en gatesmart freak som fyrer løs på forestillingen om Ødipus-komplekset, selve det psykologiske maskineriet som produserer små kastrerte gutter og jenter som friksjonsfritt kan inngå som respektable borgere i et samfunn styrt av en heteronormativ og kapitalistisk logikk. Solanas er den som stiller seg utenfor og gjennomskuer dette maskineriet, hun plaffer løs på alle konstruksjoner: Faren, Hippien, Dragqueenen, Pappajenta, «Stor Kunst», religion og filosofi, etc.

Teksten hamrer det gjennom, den er skrevet med en turbulent energi, som en hund som i rasende fart jager sin egen hale. Kvinnen er blitt definert som mangelfull, men hos Solanas snus denne forbrytelsen på hodet, mannen får tilbake med samme mynt, nå er det han som beskrives som et tomt ingenting, som en latterlig skygge.

SCUM Manifest bør – også på norsk – svinge reint språklig, og det gjør det også for det meste i Marianne Røise Kiellands oversettelse. Teksten er flerstemmig, himmelropende inkonsekvent, vilt over- drevet, fullstendig paranoid og til tider ubehagelig (spesielt når det argumenteres for mannens genetiske underlegenhet og aktuelle utryddelsesmetoder). Men den er også – det kan det ikke nektes for
– ofte både morsom og klok.

Susanne Christensen, Klassekampen 22. august 2009

2 comments:

Bernhard said...

We stand corrected.

Susanne said...

Well ... if "we" are Men then maybe you _lie_ corrected :-)