Wednesday, July 15, 2009

Viljen til å drepe

Svar på Pernille Nylehns læserbrev som kan læses
her.

I Klassekampen 13. juni skriver Pernille Nylehn at
min anmeldelse av Agnes Ravatns bok Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå er «ei litt underleg bokmelding», og deretter beskriver hun sin egen leseropplevelse, som har gitt henne både glede og frigjøring. Nå kommer vel frigjøring i både store og små porsjoner, tidlig som sent, og jeg er jo glad for at Ravatns tekster har vært til hjelp. Nylehn gir meg samtidig en sjanse til å utdype min kritikk. For det første er ikke anmeldelsen min entydig negativ, når jeg skriver at Ravatn går «nølende og passivt» inn i situasjonene er dette ment beskrivende. Bokas tittel er jo Stillstand, og denne stilstanden er en del av et konsept som i min optikk latterliggjør den ellers så maskuline og actionpregede sjangeren «oppsøkende journalistikk», eller New Journalism, en dokumentarisk sjanger som tillater seg å være subjektiv, men som i Ravatns tapning ligger radbrukket igjen i et demonstrativt forsøk på å knekke enhver spenningskurve.

Nylehn mener videre at jeg kritiserer boka på andre premisser enn den er skrevet med. Vel, det er ikke min jobb å være jordmor, slik jeg forstår gjerningen min består den i en slags strategisk polarisering som likner det å sette seg tungt på en dumpe, og så se hvordan det går i den andre enden. Når jeg skriver at Ravatn kjenner seg selv så mener jeg faktisk det, ære være hennes valg, hun vil være en skøyer, ikke en
killer. Det neste skrittet har strengt tatt lite med Ravatn å gjøre, men henger sammen med en kritikk av det man kunne kalle sjanger eller tendens. Kunstneren som velger satiren kan kalles en skøyer, og skøyere har vi sannelig bruk for, men jeg blir likevel urolig. En av de tingene som bekymrer meg er ambisjons- nivået, som synes å være veldig lavt. Utgivelsen retter seg tydeligvis til en (ny)norsk offentlighet der veldig få orker å ytre seg på et kritisk nivå som går på tvers av forskjellige sosiale allianser.

Nylehn skriver videre at jeg etterlyser intimitet og innlevelse, hvor har hun dette fra? Sensualiteten ligger for meg i viljen til å drepe, ikke i den klamme og «feminine» befølingen som Nylehn mener at jeg favoriserer. Den svakeste teksten i Ravatns bok handler om litteraturfestivalen på Lillehammer – om man ikke klarer å drepe en så fetladen og selvgod dinosaur som dette, hva klarer man da å drepe? Ravatn tok ellers ironien til nye høyder da hun
lanserte boka si på den festivalen hun foregir å kritisere. Nå kan vi være sikre på at Ravatn setter «kritikk» i hermetegn og at formålet egentlig bare er å trone på det «kulturkritiske» parnasset med et vinglass i hånda.

Min egen holdning til en «ironisk» og en «inderlig» kritikk er delt, jeg synes begge kan ha sin berettigelse, men det er neppe noen tvil om hvilken av disse som fører til rask suksess. Det finnes ingen ren posisjon å ytre kritikk fra, men det er likevel besynderlig å merke seg hvor lavt det siktes her. Agnes Ravatn har ikke funnet opp misantropien, like lite som Olaug Nilssen har funnet opp feministisk dekonstruksjon. Hvis det er det man velger å tro på Klepp i Rogaland så har jeg bare dette å si:
Gentlewomen, let’s broaden our minds.

Susanne Christensen, Klassekampen 15. juli 2009

No comments: