Appell

Ingrid Storholmen
Tsjernobylfortellinger
Aschehoug 2009, 140 sider

Den første setningen etterlater ingen tvil om hvor denne teksten plasserer seg i tid og sted: “Torsdag 26. april 1986, kl. 01:23, gikk
noe fryktelig galt med reaktor 4 på kjernekraftverket Tsjernobyl i Ukraina.» Ulykken på kraftverket er den skrekkelige hendelsen som skaper både effekt og affekt. Effekten er et forgiftet folk, affekten er denne leserens reaksjon på de tunge og absurde – men delvis fiktive – beskrivelsene som hele 70 forskjellige stemmer, lokal- befolkningen i områdene rundt ulykken, bidrar med. Men det går enda lenger enn som så, for vi får vite hva forfatterens intensjon er
i et etterord. Følelsene skal danne grunnlaget for politisk forandring. Ikke bare støttes teksten av en klar intensjonserklæring, men forfatteren står også fram som personlig berørt. Storholmens to søstre har begge fått fjernet skjoldbruskkjertelen etter at de var ute og lekte i regnværet den dagen vindene blåste radioaktivt materiale over Skandinavia. Storholmen skriver at hun gir ut teksten fordi hun frykter at verden nok en gang vil vende seg mot atomkraft, som et «grønt» alternativ til energikilder med større c02-utslipp.

Dette er på mange måter en eksepsjonell ramme for en tekst som er en poets første steg over i romansjangeren. For vanlig prosa kan dette neppe kalles, på sitt beste danner teksten et lappeteppe av vitnesberetninger, på sitt «verste» – jeg mener her «på sitt mest poetiske» – er den som en bunt istykkerklipte sytråder. Det er tråder her, altså fortellinger, men de danner punkter heller enn linjer. De personene som står fram og snakker blir aldri helt tydelige; de er representanter for et kollektiv, og takler man promomenforvirringen fungerer dette ganske bra, kanskje spesielt fordi historien som blir fortalt er den samme, om og om igjen. Sånn kan man også forstå punktet: som et slag, et traume. For å levendegjøre skadene og tapene folk opplevde i etterkant av ulykken bruker Storholmen av
et retorisk arsenal som man kan kalle modernistisk: et monologisk flytende «indre» språk, gjentakelser og overdrevne metaforer (for eksempel beskrives det å ligge med en stråleskadd som å bli penetrert av en atomrakett). Dette brukes for å påkalle en reaksjon, jeg opplever beskrivelsene av traumene som retorisk appellerende, mildt sagt. Ja, man kan trygt kalle teksten for «en sterk appell».
Men kan hende det bikker over, forfatteren klimprer på traume- pianoets ene tangent: Ingenting vil noensinne bli det samme, gjentas det, alle håp og drømmer brister, kreativiteten og skjønnheten er død og borte, basale ting som seksualitet, reproduksjon og næringsinntak er for evig og alltid berørt og forstyrret av stråleskadene.

Tematikken er ikke ukjent for Storholmen, som har gitt ut tre diktsamlinger før. Nummer to, Skamtalen Graceland fra 2005, setter også traumet og nedskrivningen i sentrum; her maltrakteres nærmest jenta Grace. I Siriboka (2007) er det sentrale subjektet, Siri, en av Storholmens formødre som levde fra 1800 til 1870, og det sier seg selv at den historiske forankringen blir enda mer eksplisitt i Tsjernobylfortellinger. Det er kanskje det historisk spesifikke som til slutt ender med å begrense teksten litt, gjøre den monoton. Hadde forfatteren behandlet emnet breiere kunne hun ha stilt seg spørsmål om tekstens nærhet til katastrofefilmen, til Holocaust-minnesmerket eller til demonstrasjonstoget. Hvordan ser egentlig en tekst som vil stenge et atomkraftverk ut?

For det pussige er at Tsjernobylfortellinger til syvende og sist ikke er spesielt historisk interessert, men gir seg hen til et poetisk «indre» språk som altså ytre sett smelter sammen med rammen, som vil agere for politisk forandring. Det er en kombinasjon som er skjærende, men ikke uinteressant.

Susanne Christensen, Klassekampen 23. maj 2009