Saturday, April 18, 2009

Talkshowpoesi

Lone Hørslev
Jeg ved ikke om den slags tanker er normale
dikt, 45 sider
Forlaget Hjørring 2009

Skilsmissedikt er rett og slett sjangerbetegnelsen på den danske poeten Lone Hørslevs fjerde diktsamling, og det er ikke falsk reklame. Jeg ved ikke om den slags tanker er normale er en følelsesladd og raskt skrevet liten bok som er blitt til mens Hørslevs skilsmisse fra forfatterkollegaen Martin Glaz Serup fremdeles var et åpent sår. Og det blir blodig, de ekstraordinære tankene det vises til er blant annet Hørslevs fantasier om hvordan det føles å stikke en kjøkkenkniv inn i eksmannens kropp. Det ekstreme sammenfallet mellom følelsen (som i utgangspunktet er privat og «indre») og publiseringen minner om alt annet enn litteratur; det minner om en rockekonsert, et talkshow, rått og rett i trynet på deg, sånn kommer diktene. Og de kommer slett ikke alene, nei, for forfatterkroppen – beviset – er på teatralsk vis smurt utover samtlige danske avisforsider, hvor intervjuer understøtter det faktum at dette er based on a true story.

Som en moderne Medea poserer Hørslev med sitt lange, svarte hår, blodrøde lepper og med smerten lysende i øynene. I både dikt og intervjuer vakler hun mellom ansvarsfølelsen for parets to femårige barn og trangen til å cruise med skriften, en skrift som virker uløselig knyttet til begjæret; grunnleggende promiskuøs og selvtilstrekkelig. Siden Hørslevs første diktsamling TAK (2001) har en flørtende og flamboyant mentalitet hele tiden vært til stede i diktene og bidratt til å gjøre skriften vital. Det er paradoksalt nok denne livsbejaende – om enn mørke – kraften som nå river familieidyllen i filler. Forfatteren vil heller kaste seg i armene på leseren enn på eksmannen, sånn høres det ut når hun tar oss med på en ikke helt ufarlig seanse med en fotograf som får henne til:

at springe
ud foran biler for at fange et mere
SKRÆKslagent udtryk, for at fange et billede af mit indre
trafikkaos, fanfare! Jeg lever! Mine stakåndede hemmeligheder
lever, min egen
død, min dødsangst, mit eget særlige
bulder og brag og HJÆLP og GISP og ÅH, mit eget
lille indre hus af begær. Og regnen. Min egen håndskrift
gør mig flov, til gengæld … gør det mig glad
at tænke på dine øjne
der nu, lige nu
glider hen over det jeg har skrevet
HER som et blik der glider ind
i et blik.

Forestillingen om skriften som et redskap for bekjennelse går igjen, noe «indre» åpenbares, en relasjon mellom leser og forfatter blottlagt for hemmeligheter framheves som en kvalitet i seg selv, og den gammelmodige skriftens langsomhet – det møysommelig kunstferdige – forsøkes utjevnet i en lengselsfull bevegelse mot fotografiet og alle frittflytende og lynraske elektroniske medier. En Twitter-liknende reduksjon av distanse til verdens flykatastrofer, hærverk og plutselig død – bare tell minuttene fra flystyrten i Hudson-elva til nyhetens bombeaktige utspring. Akkurat nå, mens jeg skriver dette, oppdaterer Lone Hørslev sin statuslinje på Facebook (for selvfølgelig er vi koblet sammen): «Lone Hørslev glor på mumier» får jeg vite, akkurat som jeg for noen måneder siden, til min store overraskelse, så et lite ikon – et knust hjerte – dukke opp og annonsere skilsmissen mellom Hørslev og hennes eksmann, min venn Martin Glaz Serup.

Også kritikeren er etisk implisert i ulykken, er det som om Hørslev sier, når hun lar diktets jeg kaste seg flørtende over den tydeligste litteraturkritikeren i det danske landskap, Lars Bukdahl, de går sammen på en strand: «Og jeg fodrer ham med tang og siger GIV DIG HEN/ til en enkelhed/ der kradser og klør og klager i dit svælg, men alligevel/ alligevel/ altid smager af mere.» Å reise spørsmålet om litterær kvalitet føles nesten kriminelt uten å ta hensyn til den avvæpnende, følelsesladde strømmen som talkshowpoesien består av.

Hos Hørslev kombineres det følelsesladde med en nesten fundamentalistisk hverdagslighet – diktene har ingen ambisjon om å se ut over det akutte HER, se ut over seg selv og de små hverdagslige hendelsene som fyller bokas dikt og dagboksfragmenter. Men ser man bort fra de umiddelbare dramatiske effektene står en så demonstra- tivt kunstløs kunst i fare for å bli både flat og fattig, like triviell og raskt glemt som flimmeret over fjernsynsskjermen.

Skilsmissen er langt fra en ny tematikk i kunst og litteratur, mitt eget yndlingsverk er nok performancekunstneren Marina Abramowich og hennes kjæreste og samarbeidspartner Ulays poetiske verk The Great Wall Walk (1988) hvor de to – før det endelige bruddet – går fra hver sin ende av den kinesiske mur, for å møtes på midten en siste gang. Mine assosiasjoner går også til Ted Hughes’ dikt til sin ekskone Sylvia Plath, Birthday Letters (1998), men det er vanskelig å se dette materialet presset gjennom systemet to måneder etter bruddet; de tekstene var 35 år underveis. I dansk sammenheng er det lett å tenke på Tove Ditlevsen, som Hørslev også forholder seg eksplisitt til, og 1970- og 80-tallets bekjennelsespoesi. Et annet nyere – og viktig – skilsmisseverk er Claus Beck-Nielsen (1963 – 2001). En biografi (2003). Her hjemme har nettopp Stig Sæterbakkens skilsmisseessay Ja. Nei. Ja kommet ut på Flamme Forlag, kanskje det er en skilsmisseboom på vei i norsk litteratur også?

Susanne Christensen, Klassekampen 18. april 2009

1 comment:

Bernhard said...

Kudos.