Wednesday, April 01, 2009

Alminnelig akseptert normalitet

V. S. Tideman
Kockmania Inc
roman, 154 sider
Forlaget Oktober 2009

Emo versus hardcore!

Først kvinnehets, porno og nazisme, siden familieliv og terapi!

En svært høy lyd – ja, man kan vel kalle det for støy. Vi møter den 28 år gamle Mathias, og det er han og hans venn Kock som genererer støyen. Mathias har en voldsom forstoppelse – rumpehullet er i fokus fra første stund, og vi kan nesten regne oss til hvilken vei det vil gå herfra. De gjenkjennelige elementene dukker opp: Diverse referanser til pornofilmer og nazisme, tilfeldige hatefulle utfall mot kvinner og overvektige, pluss en slags ironisk sandkasserasisme hvor en gruppe truende «pakkiser», som Mathias og Kock skylder penger, gjør universet en anelse mer gangstarap-aktig. Som i filmen Fight Club (1999) er alle unge menn – uansett hudfarge – «the all singing, all dancing, crap of the world», og derfra fortsetter det lystig, kompisene NISSEN og ROTTA «er verre enn hele jævla PAKISTAN til sammen! De er NORSKE. De har ingen MORAL, ingen KODEKS, ingen INGENTING.»

Debutanten V. S. Tideman har tydeligvis valgt å gå i dialog med Matias Faldbakkens trilogi Skandinavisk misantropi (2001, 2002, 2008), men spørsmålet er hvor han vil med det – lenge likner det bare på en plagsom kopi. Teksten utvikler seg etter hvert til en (muligvis kritisk) pastisj når vi får vite litt mer om Mathias, og det er her Tideman velger seg en annen vei enn Faldbakken: Forholdet til det kvelende, feminiserte terapeut- og pedagogstyrte samfunnet synes å være mer positivt. Mathias (hvis venn Kock – tør vi avsløre – er en slags schizofren «indre» venn) går i terapi, og det er her de plagsomme, skrikende VERSALENE toner ut. Nå er det snakk om «utvikling», «håp», «trøst», «skyld», «anger», «ansvar» og «empati» – alt det som den demonstrativt overfladiske Simpel raser mot i The Cocka Hola Company.

Det viser seg at Mathias’ depresjon har håndgripelige årsaker: Hans far avgår ved døden (det blir ikke mer hjerteskjærende enn i kirka: «Det er veldig kaldt, og jeg er rød på nesa og snufser, men gråter ikke») og pulevenninnen Thereses barn viser seg å være Mathias’ sønn, noe han har vanskelig for å takle. Der teksten hos Faldbakken er tilsiktet overfladisk, trer den hos Tideman etter hvert fram av de terapeutiske tåkene forvandlet til en skikkelig 90-tals familien-i-krise-roman med et solid anstrøk av håp. It's all very confusing. Hvis det bare hadde vært så vel at vi bevegde oss fra pastisj til pastisj – men jeg tror dessverre ikke det er tilfellet.

Det finnes to kvinnetyper her: pornoklisjeen Azra og den moderlig oppdragende Therese, som Mathias til slutt trener empati med i den lille vaklevorne kjernefamilien. Thereses verden er eneste utvei når det gjelder Alminnelig Akseptert Norsk Normalitet, derfor er det vinn eller forsvinn for Mathias, kan han gi slipp på sin fundamentalt uintegrerbare venn Kock og slå seg ned ved siden av Therese? Til slutt får Mathias overhodet ikke kontakt med Kock, og boka ender med et gloriøst utrop som like gjerne kunne vært mitt: «Å, HOLD KJEFT!».

Susanne Christensen, Klassekampen 4. april 2009

3 comments:

Anonymous said...

Bump! Tidemanns liksom-depresjon (EMO!) starter som en brakfjert og ender som en flau våt due. Det kunne gitt en bedre avslutning om hovedpersonen hadde eksplodert på dass i beste Etegildet-stil, til glede for både terapauter, fam. og div. -isser. No ass: no headache.

Susanne said...

Good point! Og fin anmeldelse.

Anonymous said...

Tja, jeg holder på med denne nå og liker den, den minner meg om Triggerhappy av Trond Davidsen. Men sistnevnte er nok en smule bedre.