Blod og gørr på bygda

Brynjulf Jung Tjønn
Lyden av noen som dør
Cappelen Damm, 2008
Roman, 110 sider

Vi ser klippet på tv nesten daglig. Kameraet panorerer over en liten stripe med hus som klemmer seg inntil en grønn fjellside. Husene ser ut som om de sover, eller har ryggen til - som om de skjuler noe. Men det er ikke noe å se, ikke noe spektakulært. Reporteren stemmer i med undertrykt patos: «I dette lille fredelige paradiset ... hvem skulle ha trodd ... men under overflaten», etc. Og vi vet at noe grusomt har skjedd; naboene intervjues, de snakker langsomt og nølende, de er rystet, tenk at noe sånt kunne skje.

Brynjulf Jung Tjønn har siden 2001 styrt sitt eget nettforlag på jung.no og er dessuten utdannet som journalist. I hans andre roman møter vi 18-årige Clemence som er stuck i en dead beat periferi et sted langt ute på bygda. Clemence arbeider på den lokale bensin- stasjonen og hverdagen består stort sett av frossenpizza, lottokuponger og monotone ritualer - rundt bordet og i fjøset -
i hjemmet hos faren, sauebonden Alfred Dahl. Den ellers så koleriske faren har implodert etter konen Gjertruds plutselige død. Der hvor det før var raseri er det nå resignasjon. Sønnen forsøker å prikke hull inn til faren og har det generelt dårlig etter det plutselige rolle- skiftet: han er nå den som må ta den sterke, aktive rollen på seg, han må være den voksne.

Clemence er ellers en figur som ganske raskt gjør seg usynlig i teksten, og lenge gjør han seg bare gjeldende som en skrivende, iakttagende instans. Faren portretteres som en kjempe, det dveles poetisk ved hans minste bevegelser. Det refereres gjentatte ganger til en historie om en flaggermus som angivelig skulle ha angrepet og såret ham. Flaggermusen - som også pryder forsiden, hvor både en fryktinngytende klo og en sart, gjennomsiktig vinge vises fram - blir et element fra en annen verden; historien viser faren som larger than life, men også med en ganske vakkelvoren virkelighetsorientering.

Og spørsmålet om hva som er virkelig blir etter hvert sentralt for romanen: alle grenser er flytende, en lummer stemning av incest og perversjon koker under overflaten, som i et Twin Peaks. Clemences familie og samfunnet rundt dem fremvises som et spenningsfelt av kollektiv fortrengning og det kan nesten bare gå en vei, boblen må briste. Jung Tjønn er en forfatter med godt grep om virkemidlene og oppløsningsromanens barnelokkeraktige dramaturgi fungerer ganske bra i «Lyden av noen som dør», inklusiv overraskelsesmomentene: leseren kobles på teksten som tilsynelatende er en lavmælt og tilforlatelig, poetisk skildring, hvorpå hun slepes videre mens alt
går mer og mer av skaftet og blodet begynner å flyte.

Ethvert begjær ser ut til å innebære et normbrudd: Clemence tiltrekkes av naboens 10-årige datter Marie og faren, som skulle stå for en slags lov, står snarere for den definitive lovløshet. Jung Tjønn prikker leseren på skulderen med jevne mellomrom - hva er virkelig, fantaserer Clemence? Vi vet jo at Clemence skriver og at skrift ikke alltid er tro mot en gjenkjennelig virkelighet. Og det fungerer for det meste, det er nesten så bra at det står i fare for å bli flinkt: Jung Tjønn vet hvordan han skal få teksten til å løpe av sted i et nøytralt, poetisk registrerende modus, for så, 2/3 ut i teksten, å sette inn med dramatiske effekter - skrik, gråt, slag, blod - dette stadig holdt nøytralt, nøkternt, og dermed (skulle man tro) effektfullt. Akk, det er nesten litt deprimerende å sitte med Den Store Gjennomskuers blikk og stirre på disse snedige konstruksjonene.

Min primære innvending mot «Lyden av noen som dør» er imidlertid ikke mindre snedig. Ved slutten av boka står Clemence igjen alene på bensinstasjonen: «Det er nesten heilt stille. Bare summinga frå ei salme frå kyrkjegarden. Ei heil bygd stemmer i. Sorgas song. Alle har respekt for døden.» «Lyden av noen som dør» kan leses som et uttrykk for en slags lengsel mot et annerledes og villere forhold til sorg. Clemence og faren går gjennom en sorgens port inn i et landskap fullt av fortrengt voldsomhet og misbruk. En overdose av dramatisk gestikulering truer jevnlig med å bikke teksten over, men samtidig representerer disse faktene et annet ritual enn den distanserte, kristne - og sikkert misforståtte - respekten for
døden.

Men det er akkurat her jeg forundres over at forholdet mellom et repressivt bygdesamfunn og medienes - ja, vampyriske - blodtørst ikke undersøkes i særlig grad. En tekst som gang på gang insisterer på den spektakulære, sjokkerende handlingen som et slags gjennom- brudd til noe dypere, burde i større grad innreflektere medienes iscenesettelse av denne typen historier og leserens nesten narkotiske avhengighet av disse. Jung Tjønns fokus på å bygge opp et poetisk språk og en lagdelt tekst full av psykologiske spenninger synes å utelukke et perspektiv på bygdesamfunnet i sin medierte form. Jeg lurer: Må det være sånn?

Susanne Christensen, Klassekampen 24. maj 2008

Glitrende rebellspøkelse

Pablo Llambías
… rasende …
Gyldendal, København 2008
Roman, 166 sider

Navnet "Patricia" er ikke spesielt alminnelig i Norge, en nettside forteller meg at det bare er ca. 400 personer som heter dette. Ikke at det skulle være avgjørende for å forstå nærværende roman, men jeg synes likevel det er interessant at "Patricia" er et latinsk navn som kan spores tilbake til det romerske samfunns inndeling i toklasser; pleibere og patrisiere - hvor patrisiere altså var av den høyeste rang, de var aristokrater.

Den Patricia vi møter i en av de mest vektige danske samtidsprosaister Pablo Llambías' roman er en 16-årig anarkistisk raseribombe, med et ungdommelig laserblikk ser hun tvers gjennom alt. Teksten flytter oss for det meste inn i hennes murrende kaoshode hvor familien som omgir henne - moren Lise, faren Pepe og lillebroren Alex - pluss alt som finnes av institusjoner og ritualer som vi mener danner en normal, velordnet virkelighet, flås fra hverandre i en lang, abrupt tekststrøm.

Å være rasende er å være ute av seg selv og Patricias ungdommelige desintegrasjon, det trykket av overskytende energi som ikke finner noen plass i verden, skaper en tekst som farer av sted i et avsindig tempo, skrevet ut i bruddstykker kontinuerlig avbrutt av ellipser, i stil med Louis-Ferdinand Célines D'un château l'autre (1957). Kanskje er det disse forholdene som gir Patricia et visst aristokratisk preg, et slags raseriets utenfor-verden-liggende opphøyethet som igjen og igjen kommer i konflikt med lov og orden og kaller på kraftige irettesettelser fra faren:

- Hold nu op med det der!
… og så er der middag igen … og Pepe skælder ud … som sædvanlig … på Alex … og Alex …
- Du ved godt, at du ikke må det der! Hvad tror du, vi har dørene for … Alex ved det åbenbart ikke … Pepe vil sige det lige om lidt … og jo, Alex ved det godt … han gør det for at provokere … og Pepe er så opfarende … måske kan Alex lide, at han bliver sur …
- Sæt dig ned, og lad så være med det der! Dørene er der, fordi vi skal bruge den, ikke for noget som helst andet. Sæt dig.

Men det blir snart klart at det utenfor-verden-liggende skal forstås helt konkret. Ikke langt ut i romanen blir det tydelig at den lille familien faktisk er en spøkelsesfamilie, hvor det bare er Patricia som innser sannheten. Den øvrige familien forsøker av alle krefter å normalisere deres eksistens og oppføre seg så mye som menneskekropper i en materiell virkelighet som mulig. Når Patricia våger å gå gjennom dører og vegger retter de forarget på henne. Patricia tar igjen av alle krefter og håner sine slektninger for å føle postkortfølelser, leve i en postkortvirkelighet.

Patricia flår sin familie, men Alex føler hun omsorg for, lillebroren som hun forsøker å få til å forstå tingenes rette sammenheng, men som likevel langsomt sykner hen. Romanen oppløser seg i et virvar av lettere eksentriske bilder som jeg ikke er sikker på om man skal kalle surrealistiske (for å antyde at de duger) eller kitschy, Magritte-kitschy. Det er uansett en bragd å ha viljen til å sette sammen en roman som dels er ungdomsroman, dels spøkelsesroman og dels en bitende kritisk samtidsroman som faller perfekt mellom 68 (ungdomsopprøret i Paris) og 69 (ungdomshuset på Jagtvej 69 som nettopp ble revet ned).

Llambías' forfatterskap er både omfattende og i rivende utvikling, med … rasende … ser det gledelig nok neppe ut til at han har tenkt til å velge trygge løsninger. Det er blitt til en stripe av bastardromaner, senest Et ukendt barn (2005, et melodrama om 2. verdenskrig - eller en nazifisert samtid - som toner over i magisk realisme) og De elskendes bjerg (2006, romantisk kioskroman solid pepret med postkolonial kritikk). Det er selvfølgelig en påstand, men Llambías' bakgrunn som billedkunstner synes å bringe med seg et nokså taktilt forhold til litterære konstruksjoner: tekstene er satt sammen alt annet enn sømløst, noe som er med på å skape svært vitale - og veldig skjeve - litterære verker som nesten alltid er en fryd å lese.

Susanne Christensen, Klassekampen 10. maj 2008