Provinsmisantropi
Ina Merete Schmidt
Fåresyge
Gyldendal DK 2008
Roman, 196 sider
Danskene er som kjent spesialister på karrikaturtegninger. I Ina Merete Schmidts andre roman Fåresyge er det Norge som får unngjelde. Det spesifikt norske er her synonymt med det spesifikt provinselle. Den autodidakte barnebokillustratøren Miriam og hennes travelt opptatte – for ikke å si humanistisk engasjerte – legemann Lars har flyttet til en liten by et sted i Sogn og Fjordane. Den lille byen er preget av ondsinnet sladder og hjernedød religiøsitet, som enhver god perfieri med respekt for seg selv. Det kommer da heller ikke som noen overraskelse at en viril, rødkinnet utelivsfriskus ved navn Terje på et tidspunkt tar Miriam hardt og heftig opp langs et kartotekskap i bakrommet til skibutikken Wild Snow Shop.
Miriam har mistet både foreldrene og sin lille datter Mille, og virrer rastløs omkring i villagatene på nattestid. Det går heller dårlig med prosjektet hun arbeider på, den tjekkiske barneboka som hun skulle ha fylt med små fluffy sauer. Miriam befinner seg i et vakuum, og alt hun ser ut til å hungre etter er de blodige historiene om død og ulykke som trøtte Lars tar med seg hjem fra jobben. Miriam kan vel trenge en form for hjelp, hun er i fritt fall, men da hun selv en natt sitter ansikt til ansikt med en ensom og depressiv nabo, er hun plutselig fullstendig kald. På tidstypisk vis er relasjonen til Den Andre nådeløst hard – det dobbelte kjærlighetsbud er bare noe sentimentalt bullshit, ja, det er nesten som å lese i en dansk avis
nå om dagen.
Fåresyge er langt på vei humoristisk og velskrevet, og måler – liksom de fleste romaner, dypest sett – avstanden mellom det trivielle og det eksistensielle: hverdagen som vi alle kjenner den, døden som vi alle frykter den, som en svart skygge lurende bak det hverdagslige. Men Schmidt bruker rikelig med krefter på å underdrive, derfor blir prosjektet også litt diffust. Riktignok tar det av mot slutten av boka, og det er her jeg synes fortellingen løfter seg; den blir ond, ja, her blir den faktisk eksplisitt og spottende ond:
Vi nærmer oss en happy end, Miriam og Lars har etter mye turbulens nesten funnet tilbake til hverandre igjen, og er på vei inn i lykkeland, en avsidesliggende hytte hvor de skal nyte tosomheten en hel helg. Men hva skjer? På ferga gir Lars en hjelpende hånd til en ung handicappet mann ved navn Sverre. Til Miriams store forargelse føler Lars seg forpliktet til å passe på Sverre, som derfor medbringes til deres lille kjærlighetsrede. Tenk, en mongo på slep! Hvis happy end ikke betyr mann og kvinne i hverandres armer, så betyr det kanskje en vellykket integrering av den indre (og ytre, i form av Sverre) mongo?
Men nei. Miriam er nemlig ikke politisk korrekt, hun er sgu ærlig. Hun ønsker seg Sverre dit pepperen gror, og dét helt uten bluferdighet. Her tas dansken på kornet som frigjort hyggenazist.
Og Sverre selv ønsker seg i virkeligheten bare brutal ærlighet, for alt han er vant til er klissete pedagoger: «Det lignede kærlighed, selvom de alle var købt og betalt.» Miriams vold er det nærmeste Sverre er kommet ekte følelser.
Maybe it's just me. Undertegnede er eksildanske, for tida på en kort visitt i de københavnske forsteder. Radioen summer i bakgrunnen mens jeg skriver dette. De unge andregenerasjonsinnvandrerne som har satt fyr på skoler landet over, omtales gjennomgående som urolige apekatter, de bør utstyres med GPS-sendere, de lager bråk og hærverk helt uten grunn. De to tunisierne som angivelig planla å drepe en av Ytringsfrihetens Noble Helter, utvises uten rettssak selv om politiet ikke en gang gadd å lete etter beviser da de ransaket hjemmene deres. Forresten har skuespillere lenge nok drevet dank og snyltet på systemet – supplerende dagpenger bør forbys, skuespillere bør få seg en ordentlig jobb, ikke alt dette pjattet.
Danske kritikere har moret seg kongelig over Schmidts roman. Tommelen opp, god underholdning! Det politiske i litteraturen er stadig en hot potato her nede, men framstilles paradoksalt som en fabelaktig «ny» trend. At danske kritikere ennå ikke får øye på den politiske litteraturen for bare latterkrampe og underholdnings- narkomani, er faktisk ganske utrolig. Kanskje kritikerne egentlig prøver å få litteraturen til å holde kjeft? Det høres riktignok litt pussig ut – i Danmark hvor de ellers er så gode på ytringsfrihet.
Susanne Christensen, Klassekampen 23. februar 2008
Sunday, February 24, 2008
Sunday, February 10, 2008
Min spiritistiske tante
Hélène Cixous
Gull – breva frå far min
Oversatt av Grete Kleppen
Gyldendal 2008
Roman, 186 sider
Det er endelig blitt litt fart på oversettelsene av den fransk-algirske forfatter-filosof-teoretikeren Hélène Cixous. Forfatterskapet teller over femti bøker, så vi må nødvendigvis kalle det en strøm, en foss av tekst – og det er flott at et par mindre bekker har funnet veien opp til oss. Hele tre romaner er nå tilgjengelige i norsk språkdrakt: «Osnabrück» (2003), «Blendverk – opphavelege scenar» (2006) og senest altså «Gull – breva frå far min». Om metaforbruken forekommer leseren lettere naturstridig, passer det egentlig ganske bra: Det som kan vende opp ned på naturens orden, i dette tilfelle magi, er høyst tilstedeværende hos denne forfatteren.
Et stikkord er overflod: Stilen er høystemt, vilt fabulerende, og det kan være en stor munnfull for en – når det kommer til patos – bluferdig leser. Men jeg kan ikke skrive «leser» her uten å skrive «oversetter», for å oversette denne strømmen av ord bør stå som litt av en bragd. Også denne gang er det Grete Kleppen som har tatt på seg dette arbeidet; Kleppen vant fullt fortjent Kritikerlagets pris for beste oversettelse i 2007 for «Blendverk – opphavelege scenar». Cixous benytter seg blant annet av en del nyord, og de personlige pronomenene oppfører seg uhørt sprelsk, ja, for ikke å si direkte labilt. Dette – og sikkert en hel haug andre ting – skulle være nok til
å drive en oversetter til vanvidd.
Og bevis på dette finnes faktisk. I Sverige sitter Sara Gordan og Kerstin Munck og oversetter Cixous' første roman «Dedans» (1969), som skal komme på forlaget Modernista til våren. Gordan skriver følgende i tidsskriftet Bang nr. 3/2007:
Arbetet med översättningen har gjort mig manisk. Bara att läsa ett par rader ur Cixous' roman får allt att snurra, får mig att vilja rusa runt i rummet och sedan slå någon på käften. Berättelsen överskrider sina fysiska gränser och kliver in i mitt rum, bråkar med mig och ifrågasätter mina egna gränsdragningar, det är mycket obehagligt och det är helt fantastiskt. Gränsen mellan språk och kropp blir meningslös: allt är ett, allt är nu.
Annerledes formulert: Cixous' tekster oppleves tidvis som en malstrøm, og intens lesning kan transportere deg til et besynderlig sted (eller ikke-sted) utenfor tid og rom. Videre beskriver Gordan hvilken ambivalens den overveldende tekststrømmen kan vekke; man får lyst til å sette ned foten og innta posituren som en klisjé av en kritiker – dette angstfylte, undermåleraktige vesenet som med sine anspente ordensprinsipper forsøker å forsvare seg mot den dionysiske skjønnlitteraturens utemmelige følelseskraft.
«Dedans» tilhører, i likhet med de tre romanene som er kommet på norsk, den mer selvbiografiske delen av Cixous' forfatterskap: «Dedans» og den aktuelle «Gull – breva frå far min» handler begge om faren, Georges Cixous. Men i formuleringen «handler om» ligger det allerede en begrensning; «Gull – breva frå far min» gjør nemlig en god del mer enn bare å «handle om».
Cixous' bøker er sterkt selvrefleksive. Om det finnes et emne, et tema, så krysses det alltid av tanker som har med lesning og skrift å gjøre. Fra første side antropomorfiseres bøkene i bokhylla: Teksten starter med en innskytelse, hun vil gjenlese Dostojevskijs «Spilleren», og lesningen knyttes sammen med hukommelsesprosessen. Lesning er en levende samtale, så bøker oppbevart på
et bibliotek er ikke helt greia: «Der blir dei drepne, dei døde, dei trufaste. Bokmunnane blir murte igjen. Hovudskallane deira blir granitterte.» Langsomt innkretses de brevene som er sentrale i fortellingen om faren, den hardtarbeidende, tuberkuløse legen som det ikke alltid var like lett å komme i kontakt med:
Hittil har eg aldri fått brev frå far min. Han som kjem tilbake frå dei døde når eg kallar på han, er min far, sidan forliset har eg funne han fram i meg sjølv med stor sorg. Han er gjennomblaut og sjarmerande når han stig opp av vatna mine, men han har aldri etterlate seg spor når han har trekt seg tilbake bakom teppet.
Faren spiller død, han venter bak teppet, døden er en slags time-out, et «Sorry, du kan ikke gå på scenen akkurat nå». Som Gordan ganske riktig påpeker, er det som om alle tider eksisterer samtidig hos Cixous; derfor finnes det heller ingen død, det eneste som kan skje er at du settes ut av spill, og du kan glemme, men glemsel bekjempes i skriften, skriften påkaller de døde, gjør dem levende, og det er dét som gradvis skjer med den lesende når hun gir seg i kast med brevene. Og det er her vi må trekke formuleringen «handler om» i tvil – for det som er i sving i denne boka, er noe ganske annet.
Farens skrift opptrer først i anførselstegn, siden i kursiv, ettersom utdrag leses høyt søster og bror imellom. Men plutselig har vi også et «eg» som snakker i teksten: Faren melder sin ankomst, han spør, han vender tilbake til verden for å lete etter det han har mistet, språket. Og det er nettopp språket datteren gir ham, hun er åstedet for gjenopplivingen (med Cixous' ord), det er hennes indre far som snakker til oss.
Her kastes anmelderen hodekulls mellom hengivenhet og skepsis, hun vil helst slå någon på käften, og da helst Cixous selv – for hør bare: Her har vi katter og magi og halloi, Cixous ramler av sted som en spiritistisk tante som har rotet seg borti New Age på sine eldre dager. Den som har en fot, sett den ned nå – for Guds og den alminnelige ordens skyld! Skjønt, det er noe som gjør at jeg alltid må svare ja på spørsmålet om Cixous har dekning på kontoen. Var dette virkelig nødvendig? Ja.
Den mest åpenlyse årsaken er de rike lagene av intertekstualitet som finnes her. Cixous er på ingen måte selvopptatt; hun vil mer enn dét. Hun vil omskrive Freuds teori om Ødipus og Elektra, hun vil skrive fram en ny myte, og i samme bevegelse setter hun hele den vestlige kanon i sving: Her har vi en Hamlet, her har vi Kafkas brev til faren, her har vi alt sammen i en stor, murrende malstrøm.
Susanne Christensen, Klassekampen 9. februar 2008
Hélène Cixous
Gull – breva frå far min
Oversatt av Grete Kleppen
Gyldendal 2008
Roman, 186 sider
Det er endelig blitt litt fart på oversettelsene av den fransk-algirske forfatter-filosof-teoretikeren Hélène Cixous. Forfatterskapet teller over femti bøker, så vi må nødvendigvis kalle det en strøm, en foss av tekst – og det er flott at et par mindre bekker har funnet veien opp til oss. Hele tre romaner er nå tilgjengelige i norsk språkdrakt: «Osnabrück» (2003), «Blendverk – opphavelege scenar» (2006) og senest altså «Gull – breva frå far min». Om metaforbruken forekommer leseren lettere naturstridig, passer det egentlig ganske bra: Det som kan vende opp ned på naturens orden, i dette tilfelle magi, er høyst tilstedeværende hos denne forfatteren.
Et stikkord er overflod: Stilen er høystemt, vilt fabulerende, og det kan være en stor munnfull for en – når det kommer til patos – bluferdig leser. Men jeg kan ikke skrive «leser» her uten å skrive «oversetter», for å oversette denne strømmen av ord bør stå som litt av en bragd. Også denne gang er det Grete Kleppen som har tatt på seg dette arbeidet; Kleppen vant fullt fortjent Kritikerlagets pris for beste oversettelse i 2007 for «Blendverk – opphavelege scenar». Cixous benytter seg blant annet av en del nyord, og de personlige pronomenene oppfører seg uhørt sprelsk, ja, for ikke å si direkte labilt. Dette – og sikkert en hel haug andre ting – skulle være nok til
å drive en oversetter til vanvidd.
Og bevis på dette finnes faktisk. I Sverige sitter Sara Gordan og Kerstin Munck og oversetter Cixous' første roman «Dedans» (1969), som skal komme på forlaget Modernista til våren. Gordan skriver følgende i tidsskriftet Bang nr. 3/2007:
Arbetet med översättningen har gjort mig manisk. Bara att läsa ett par rader ur Cixous' roman får allt att snurra, får mig att vilja rusa runt i rummet och sedan slå någon på käften. Berättelsen överskrider sina fysiska gränser och kliver in i mitt rum, bråkar med mig och ifrågasätter mina egna gränsdragningar, det är mycket obehagligt och det är helt fantastiskt. Gränsen mellan språk och kropp blir meningslös: allt är ett, allt är nu.
Annerledes formulert: Cixous' tekster oppleves tidvis som en malstrøm, og intens lesning kan transportere deg til et besynderlig sted (eller ikke-sted) utenfor tid og rom. Videre beskriver Gordan hvilken ambivalens den overveldende tekststrømmen kan vekke; man får lyst til å sette ned foten og innta posituren som en klisjé av en kritiker – dette angstfylte, undermåleraktige vesenet som med sine anspente ordensprinsipper forsøker å forsvare seg mot den dionysiske skjønnlitteraturens utemmelige følelseskraft.
«Dedans» tilhører, i likhet med de tre romanene som er kommet på norsk, den mer selvbiografiske delen av Cixous' forfatterskap: «Dedans» og den aktuelle «Gull – breva frå far min» handler begge om faren, Georges Cixous. Men i formuleringen «handler om» ligger det allerede en begrensning; «Gull – breva frå far min» gjør nemlig en god del mer enn bare å «handle om».
Cixous' bøker er sterkt selvrefleksive. Om det finnes et emne, et tema, så krysses det alltid av tanker som har med lesning og skrift å gjøre. Fra første side antropomorfiseres bøkene i bokhylla: Teksten starter med en innskytelse, hun vil gjenlese Dostojevskijs «Spilleren», og lesningen knyttes sammen med hukommelsesprosessen. Lesning er en levende samtale, så bøker oppbevart på
et bibliotek er ikke helt greia: «Der blir dei drepne, dei døde, dei trufaste. Bokmunnane blir murte igjen. Hovudskallane deira blir granitterte.» Langsomt innkretses de brevene som er sentrale i fortellingen om faren, den hardtarbeidende, tuberkuløse legen som det ikke alltid var like lett å komme i kontakt med:
Hittil har eg aldri fått brev frå far min. Han som kjem tilbake frå dei døde når eg kallar på han, er min far, sidan forliset har eg funne han fram i meg sjølv med stor sorg. Han er gjennomblaut og sjarmerande når han stig opp av vatna mine, men han har aldri etterlate seg spor når han har trekt seg tilbake bakom teppet.
Faren spiller død, han venter bak teppet, døden er en slags time-out, et «Sorry, du kan ikke gå på scenen akkurat nå». Som Gordan ganske riktig påpeker, er det som om alle tider eksisterer samtidig hos Cixous; derfor finnes det heller ingen død, det eneste som kan skje er at du settes ut av spill, og du kan glemme, men glemsel bekjempes i skriften, skriften påkaller de døde, gjør dem levende, og det er dét som gradvis skjer med den lesende når hun gir seg i kast med brevene. Og det er her vi må trekke formuleringen «handler om» i tvil – for det som er i sving i denne boka, er noe ganske annet.
Farens skrift opptrer først i anførselstegn, siden i kursiv, ettersom utdrag leses høyt søster og bror imellom. Men plutselig har vi også et «eg» som snakker i teksten: Faren melder sin ankomst, han spør, han vender tilbake til verden for å lete etter det han har mistet, språket. Og det er nettopp språket datteren gir ham, hun er åstedet for gjenopplivingen (med Cixous' ord), det er hennes indre far som snakker til oss.
Her kastes anmelderen hodekulls mellom hengivenhet og skepsis, hun vil helst slå någon på käften, og da helst Cixous selv – for hør bare: Her har vi katter og magi og halloi, Cixous ramler av sted som en spiritistisk tante som har rotet seg borti New Age på sine eldre dager. Den som har en fot, sett den ned nå – for Guds og den alminnelige ordens skyld! Skjønt, det er noe som gjør at jeg alltid må svare ja på spørsmålet om Cixous har dekning på kontoen. Var dette virkelig nødvendig? Ja.
Den mest åpenlyse årsaken er de rike lagene av intertekstualitet som finnes her. Cixous er på ingen måte selvopptatt; hun vil mer enn dét. Hun vil omskrive Freuds teori om Ødipus og Elektra, hun vil skrive fram en ny myte, og i samme bevegelse setter hun hele den vestlige kanon i sving: Her har vi en Hamlet, her har vi Kafkas brev til faren, her har vi alt sammen i en stor, murrende malstrøm.
Susanne Christensen, Klassekampen 9. februar 2008
Subscribe to:
Posts (Atom)