Nostalgisk frigjøringssimulakrum
Ida Roggen, Tonje Tornes (red.):
Rosa prosa. Om jenter og kåthet
224 sider. Gyldendal. 2006
Bokomslaget som lyser imot meg når jeg passerer gjennom butikken, er nesten nøytralt. Er de lyserøde snirklene på forsiden å forstå som hudfolder? Og er disse hudfoldene mikset sammen med et mønster til å føre en symaskinnål etter? Close, but not quite; mest er det snakk om noe litt udefinérbart design-aktig, ornamentering som henviser til ornamentering.
Ordet "prosa" forekommer i tittelen – for dette er en samling tekster som helt uten forvarsel pendler mellom fiksjon og ikke-fiksjon. Så vi står kanskje overfor et vagt ekko av litteraturprofessor Arne Melbergs "outing" av sjangerkategoriene her? Nja, det er nok snarere et litt fiffig og forførende ordspill. Allitterasjon på O, rOsa prOsa. Bingo bongo.
Den lille antologien er i sitt indre formet som en venninnebok, den nostalgiske stilen er åpenbar. Andre setning i Anna Bache-Wiigs novelle, som åpner boken, begynner slik: "Da jeg var ti …" Innen den tid har Vigdis Hjorths forord allerede fastslått hva dette dreier seg om: en lang natts reise mot frigjøring. Det er en god historie om mennesket, optimistisk og oppbyggelig. Vi reiser mot lyset, heia!
Hjorth får riktignok hurtig omskrevet bokens stolte undertittel "Om jenter og kåthet" til det mer dystopiske "tekster om å ha det vanskelig" – og det er sant, disse tekstene vil bryte med den pene overflaten, dette er sanne beretninger om stygg og rar – men ekte – feminin kåtskap. Tekstene vil på pedagogisk vis opplyse om den sanne, kulturelt fortrengte, ekle kvinnelige lysten. Avantgarde og opplysning i ett, heia! Og slik er det, vi står frem og sier det til verden: Den kvinnelige lystens sanne ansikt er ulystens.
Her finnes, ikke overraskende, mange historier om makt og kontroll, om kontrolltap og maktmanipulasjon. Og her er mange spann med kaldt vann – nesten-lyst-men-ikke-likevel-lyst, som i Ida Roggens tekst: "Togkupeen ristet jevnt og rytmisk. Jeg kjente med ett hvor søvnig jeg var. – Good night, Bernhard, gjespet jeg. – See you in Hamburg."
En påfallende språkfattigdom omslutter den kvinnelige orgasmen; i stort sett alle tekstene henvises det til "en kribling" – en kribling, ja! Men er det en maurkoloni vi snakker om her? Mala Naveen er et ambisiøst unntak, for det hun krever av orgasmen er nemlig ikke småting: "Dette voldsomme som velter ut av et dyp, som kommer strømmende fra det innerste av meg."
Åse Brandvold og Maria Børja går lengst i ønsket om å skrive en ny seksualmoral, et regelverk for konseptet "pulevenn" – den dialogformede teksten er den mest moralske og pedagogiske i boken, riktignok ikledd et tynt slør av friskhet og frekkhet. De mest vellykkede tekstene, i litterær forstand, er Mette Karlsviks og Eddy Poppys bidrag – her oppstår faktisk små språkvirvler og energi. I Poppys tilfelle buldrer en litterær kanon i bakgrunnen, en bevissthet om en transgressiv litteratur som vil leke med og omorganisere mytestoff. Teksten strekker seg lengselsfullt mot sine forbilder, men ender likevel opp som en litt hullete og amputert sak som ikke helt gir seg selv tilstrekkelig med plass.
Teoretikere som stiller seg kritisk til opplysningstanken – Foucault, Bataille – ville vel sette en finger på overrepresentasjon, på overbelysning, hvis vi ba dem utpeke seksualitetens virkelige fiender i det moderne. Snarere dét enn på fortrengningen – for det er beretningen om fortrengningen som åpner for frigjøringsnarrativet. Men vi blir altså friere og friere, ifølge Vigdis Hjorth, og det er flott og topp. Vi kan sette ord på våre erfaringer og dermed bli fri. Men hva skjer når resten av verden, utenom Vigdis Hjorth, er blitt et ugjennomskuelig ikke-lineært sammensurium? Så kommer Rosa prosa svevende som et nostalgisk frigjøringssimulakrum, heia! All verdens reklamefolk og konseptkunstnere har, med respekt å melde, bedre oppdatert software enn som så.
Men stopp nå, have mercy – se på de små. De vokser opp og vokser opp, endeløs repetisjon. Det er dem vi skal snakke til, de unge jentene. For de unge vokser da vel fra mørket inn i lyset uansett hvordan verden ser ut, gjør de ikke? Eller hva?
De fleste av tekstene i Rosa prosa handler om den sårbare ungdomstiden, kroppen er ute av kontroll, som en liten vulkan – alt er nytt, bevegelig, bøyelig. Her skal spillet stå om identiteten. Som i selvhjelpsbøkene går det fra ille til ok i de fleste tekstene. Vi vaklet, men vi fant oss selv. For til frigjøringsnarrativet hører selvfølgelig fortellingen om stabil identitet. Motsatsen til dette er det nomadiske jeg'et – free flux, free shopping. Men er det nå dét det betyr, ren hedonisme i ID-butikken? Eller betyr det snarere non-stop smertefull gender trouble? Hvis skribentene våget å gå så langt som til å si it is never over, så var vi kanskje blitt kvitt det evinnelige ekkoet av "Da jeg var ti …".
Tør du å si det? Sex er alltid trøbbel, usikkerheten forsvinner aldri. Eller hva, du har det motsatt? Du har funnet hjem, sier du? Så sjekk pulsen din, kanskje du er død.
Publisert i Morgenbladet 24. mars 2006
Sunday, April 02, 2006
Spetakkel på demokratimuseet
Jörgen Gassilewski
Göteborgshändelserna
222 sider. Albert Bonniers förlag. 2006
En aktivist med det mystiske navnet T-Gul virvles omkring i det voldsomme kaoset EU-toppmøtet i Göteborg 2001 utviklet seg til. Navnet T-Gul lyder som en kode, og er også synonymt med en tennvæske som selges i Sverige. Og han er en detonator, det nærmeste vi kan komme en hovedperson i poeten Jörgen Gassilewskis romandebut Göteborgshändelserna.
T-Gul kan fungere som politiets kodenavn for den ikke-eksisterende gulhårete terroristen som blant annet ble politiets påskudd for å storme Hvitfeldtska gymnasiet, hvor demonstranter fra fjern og nær var innkvartert. Men figuren er like så mye one of the kids, en utvekslingsstudent fra Tyskland som i et løst sammenknyttet fellesskap av autonome aktivister deltar i demonstrasjonene.
Det utsnittet i tid og rom som Gassilewskis roman dokumenterer, vil låne utsagnsposisjon til disse ungdommene. For det er en posisjon som er ytterst usikker – de unge demonstrantenes representasjons- rett flakker som lyset fra en lommelykt med oppbrukt batteri. Den lille gruppens eksistens midt i unntakstilstandens både virkelige og medierte kaos tegner seg som skrøpelige blyantstreker; de viskes ut av et kjempeviskelær mens de stadig spreller med armer og ben. De kaller seg autonome, men utdefineres av alle som "terrorister" – dermed er de fritt vilt i en sone som på samme tid både inkluderer og ekskluderer dem.
Forfatteren Gassilewski fremstår som disse unge menneskenes oversetter i teksten, rent konkret som en tolk som låner dem sin mikrofon mens han oversetter fra tysk til svensk. Det er deres livsstil som dokumenteres – hva leser de (Giorgio Agamben, Michel Foucault), hva lytter de til (Rancid, Garbage) og hvordan er lyden, hvordan er rytmen i slagordene de roper. De er nervøse unge mennesker, på alle måter labile, uferdige, løst organiserte, de debatterer inderlig, de er veganere, noen er homoseksuelle, noen er forelsket og noen er ikke, noen er FOR og noen er IMOT. Og noen vil skade seg selv, noen føler seg uvirkelige.
De tumultuariske beskrivelsene av demonstrasjonene har T-Gul i sin midte. Han synes å besvime, drukne, oppløse seg i begivenhetene mens han "undrar om det här är en händelse" og spør seg "Vad är det här för ett samtal?". En assosiasjon til Don DeLillos roman Cosmopolis (2003), hvor beskrivelser av en massedemonstrasjon fremstår som spektakulære scener styrt av en regissør – eller som var de nøye malt opp med en pensel – peker enda tydeligere på hvilken utrolig flathet Gassilewski får frem gjennom sin tilnærming til stoffet. Teksten svever bare noen millimeter over gateplan, over overflaten.
At Göteborgshändelserna på omslaget er prydet av Andy Warhols berømte banan fra Velvet Undergrounds første og legendariske album, kan kanskje også gi leseren et hint om stilen her. Pop-kunstneren Warhol ville fremstå som tom, som blank. Det han ønsket var å speile sine superstars, som jo var en broket flokk av freaks og low-life. Warhol ga mikrofon og glamorøs aura til sosiale utskudd og representanter for diverse seksuelle minoriteter. Gassilewski, som har sin bakgrunn i billedkunsten og dessuten har syv diktsamlinger på samvittigheten, gjør ikke riktig det samme her, han glorifiserer ingen. De warholske trekkene fremkommer snarere i den konseptuelle tilnærmingen til det dokumentariske stoffet.
For romanen åpner opp for en kakofoni av forskjellige stemmer; som besto den av sider i et underliggjort avis, som var den et regulært Speaker's Corner. Rekker av jeg'er får taletid – her er sitater fra medienes dekning av begivenhetene, og en kollasj av leserbrev fra aviser, vitneutsagn og uttalelser fra borgere, politifolk og politikere. Men teksten har også tause punkter, som ikke kan lokkes til å artikulere seg. Et av disse er (J), en agent som står som beslutningstager midt mellom politikere og politi, og om ham heter det: "(J) kan inte dömas. Det går inte att läsa hans tankar. Det är en tystnad. En stille vit punkt." Også statsminister Göran Persson og justisminister Thomas Bodström er med i talekoret, og disses robotaktige replikker om borgerens sikkerhet, vår vakre by versus den uberegnelige fienden utenfra og politiets prisverdige inngripen blir til frysende lesning.
Og denne anmelderen tenker: Kanskje litteraturen kan være et slags demokratireservoar? Som en slags sekularisert Noahs ark? Kanskje strømmer de tingene vi er i ferd med å miste i verden, inn i litteraturen for å bli bevart der, for derfra stadig å kunne tale til oss. I Gassilewskis tilfelle er det dog på langt nær snakk om noe rolig og kontemplativt museumsrom.
Snarere kan et romanprosjekt som Göteborgshändelserna på sitt beste virke som en alternativ nyhetskanal, hvor gårsdagens nyheter rent faktisk vedvarer å være nyheter i lang, lang tid – også etter at de offisielle nyhetskanalene har flyttet sine spotlights til hva de måtte diktere som en mer akutt og spektakulær nåtid. Demonstrasjonene, kaoset og det rettslige etterspillet i forbindelse med EU-toppmøtet i Göteborg forsommeren 2001 kan fortsette å skje i litteraturen, fortsette å være oppe til diskusjon.
Publisert i Morgenbladet 17. mars 2006.
Jörgen Gassilewski
Göteborgshändelserna
222 sider. Albert Bonniers förlag. 2006
En aktivist med det mystiske navnet T-Gul virvles omkring i det voldsomme kaoset EU-toppmøtet i Göteborg 2001 utviklet seg til. Navnet T-Gul lyder som en kode, og er også synonymt med en tennvæske som selges i Sverige. Og han er en detonator, det nærmeste vi kan komme en hovedperson i poeten Jörgen Gassilewskis romandebut Göteborgshändelserna.
T-Gul kan fungere som politiets kodenavn for den ikke-eksisterende gulhårete terroristen som blant annet ble politiets påskudd for å storme Hvitfeldtska gymnasiet, hvor demonstranter fra fjern og nær var innkvartert. Men figuren er like så mye one of the kids, en utvekslingsstudent fra Tyskland som i et løst sammenknyttet fellesskap av autonome aktivister deltar i demonstrasjonene.
Det utsnittet i tid og rom som Gassilewskis roman dokumenterer, vil låne utsagnsposisjon til disse ungdommene. For det er en posisjon som er ytterst usikker – de unge demonstrantenes representasjons- rett flakker som lyset fra en lommelykt med oppbrukt batteri. Den lille gruppens eksistens midt i unntakstilstandens både virkelige og medierte kaos tegner seg som skrøpelige blyantstreker; de viskes ut av et kjempeviskelær mens de stadig spreller med armer og ben. De kaller seg autonome, men utdefineres av alle som "terrorister" – dermed er de fritt vilt i en sone som på samme tid både inkluderer og ekskluderer dem.
Forfatteren Gassilewski fremstår som disse unge menneskenes oversetter i teksten, rent konkret som en tolk som låner dem sin mikrofon mens han oversetter fra tysk til svensk. Det er deres livsstil som dokumenteres – hva leser de (Giorgio Agamben, Michel Foucault), hva lytter de til (Rancid, Garbage) og hvordan er lyden, hvordan er rytmen i slagordene de roper. De er nervøse unge mennesker, på alle måter labile, uferdige, løst organiserte, de debatterer inderlig, de er veganere, noen er homoseksuelle, noen er forelsket og noen er ikke, noen er FOR og noen er IMOT. Og noen vil skade seg selv, noen føler seg uvirkelige.
De tumultuariske beskrivelsene av demonstrasjonene har T-Gul i sin midte. Han synes å besvime, drukne, oppløse seg i begivenhetene mens han "undrar om det här är en händelse" og spør seg "Vad är det här för ett samtal?". En assosiasjon til Don DeLillos roman Cosmopolis (2003), hvor beskrivelser av en massedemonstrasjon fremstår som spektakulære scener styrt av en regissør – eller som var de nøye malt opp med en pensel – peker enda tydeligere på hvilken utrolig flathet Gassilewski får frem gjennom sin tilnærming til stoffet. Teksten svever bare noen millimeter over gateplan, over overflaten.
At Göteborgshändelserna på omslaget er prydet av Andy Warhols berømte banan fra Velvet Undergrounds første og legendariske album, kan kanskje også gi leseren et hint om stilen her. Pop-kunstneren Warhol ville fremstå som tom, som blank. Det han ønsket var å speile sine superstars, som jo var en broket flokk av freaks og low-life. Warhol ga mikrofon og glamorøs aura til sosiale utskudd og representanter for diverse seksuelle minoriteter. Gassilewski, som har sin bakgrunn i billedkunsten og dessuten har syv diktsamlinger på samvittigheten, gjør ikke riktig det samme her, han glorifiserer ingen. De warholske trekkene fremkommer snarere i den konseptuelle tilnærmingen til det dokumentariske stoffet.
For romanen åpner opp for en kakofoni av forskjellige stemmer; som besto den av sider i et underliggjort avis, som var den et regulært Speaker's Corner. Rekker av jeg'er får taletid – her er sitater fra medienes dekning av begivenhetene, og en kollasj av leserbrev fra aviser, vitneutsagn og uttalelser fra borgere, politifolk og politikere. Men teksten har også tause punkter, som ikke kan lokkes til å artikulere seg. Et av disse er (J), en agent som står som beslutningstager midt mellom politikere og politi, og om ham heter det: "(J) kan inte dömas. Det går inte att läsa hans tankar. Det är en tystnad. En stille vit punkt." Også statsminister Göran Persson og justisminister Thomas Bodström er med i talekoret, og disses robotaktige replikker om borgerens sikkerhet, vår vakre by versus den uberegnelige fienden utenfra og politiets prisverdige inngripen blir til frysende lesning.
Og denne anmelderen tenker: Kanskje litteraturen kan være et slags demokratireservoar? Som en slags sekularisert Noahs ark? Kanskje strømmer de tingene vi er i ferd med å miste i verden, inn i litteraturen for å bli bevart der, for derfra stadig å kunne tale til oss. I Gassilewskis tilfelle er det dog på langt nær snakk om noe rolig og kontemplativt museumsrom.
Snarere kan et romanprosjekt som Göteborgshändelserna på sitt beste virke som en alternativ nyhetskanal, hvor gårsdagens nyheter rent faktisk vedvarer å være nyheter i lang, lang tid – også etter at de offisielle nyhetskanalene har flyttet sine spotlights til hva de måtte diktere som en mer akutt og spektakulær nåtid. Demonstrasjonene, kaoset og det rettslige etterspillet i forbindelse med EU-toppmøtet i Göteborg forsommeren 2001 kan fortsette å skje i litteraturen, fortsette å være oppe til diskusjon.
Publisert i Morgenbladet 17. mars 2006.
Subscribe to:
Posts (Atom)