Historie er på moten
Personae – klær, kropp, kultur
#3/4 – 2011
Redaktør Elisabeth Skjervum Hole
Personae dukket opp i den norske tidsskriftflora i 2008, og vil være et slags thinking woman’s moteblad med høy sigarføring og ambisjon om å koble mote til diverse estetiske diskurser, stilhistorie, kulturhistorie og filosofi. Dette nummeret forsøker seg med et tema omkring religion og ritualer, og et par av artiklene i denne seksjonen er ganske god lesning.
Sissel Hoffenghs intervu med presten Ellen Aasland Reinertsen viser en åndsarbeider som har et reflektert forhold til hva det vil si å iføre seg et rituelt kostyme, og hvordan kostymet endrer bevisstheten. Høydepunktet er Tuva Borchs tekst om Amish-folket. Borchs tekst – med utgangspunkt i et akademisk studium – kommer bl.a. til liv fordi den forteller om et feltarbeid der hun for tiden lever som Amish selv. Borch bruker performativitetsteoretikeren Erving Goffmans klassiker fra 1959, The Presentation of Self in Everyday Life, og viser hvordan disse puritanske, dypt anti-moderne menneskene nettopp styler seg til sin identitet som Amish.
Arnt Fredheim skriver om hvordan religion, mytologi og politikk trenger inn som sitater i mote- og popverdenen. Popmusikken, religionen og fascismen kan alle forstås som sterke, retoriske konsepter som gjennom et bombardement av sansene har som mål å påvirke følelsesmessig. Enhver som har gått inn i en katolsk kirke vet at man lett kan bli mo i knærne, kirker er rett og slett en slags arkitektonisk LSD som bruker tegn og symboler for å generere ekstase. Fredheims artikkel fremstår likevel en smule bluferdig,
eller kanskje rett og slett forsiktig.
Videre i bladet fylles det på med en endeløs rekke av encyklopediske artikler: Jomfru Marias «plass i kulturhistorien», Slangen i Paradis sin «plass i kulturhistorien», et cetera. Ytterligere encyklopedi dekker tweed, dongeri, kimono og så videre. Ideen er sikkert fin, folk i motebransjen strør om seg med sitater, men kjenner de faktisk til historien?
Istedenfor å bidra til den kommersielle trendtåken vil Personae skape historisk bevissthet i motefeltet. Men generelt blir artiklene for korte og kjedelige. Og her må vi begynne å adressere problemene. Petit-delen er ikke bare horribelt dårlig, den faktisk både ødelegger og motsier resten av bladets ganske heroiske – om enn ikke alltid realiserte – ambisjoner. Elisabeth Skjervum Holes leder lover oss noe som vi først ser en flik av på side 56, inntil da utsettes vi for en hel del fordomsbekreftende visvas, hvor skribentene maner fram det ene nervøse motevraket etter det andre som durer i vei om «innovasjon» og «radikalitet» og om hvordan de har clubbet seg til en kreativ karriere.
Artikkelen om fotografen Helmut Newton eier ikke spor av språklig motstand; kvinnekroppen omtales som om vi leste en kokebok eller en bruksanvisning for massemordere. Det holder ikke å begrunne slapp redigering med leserens konsentrasjonskrise, selv «lette» tekster må forsvare det papiret de trykkes på. Det skjer dessverre ikke her.
Susanne Christensen, Klassekampen 25. februar 2012