Sunday, January 30, 2011

Far og sønn

Bøygen #4/10
Redaktører: Linn Carina Nerli, Karoline Flaata

Professor ved Linköping Universitet, Jeff Hearn, stiller på de første sidene av dette tidsskriftet spørsmål ved begrepet «mannsforskning» – han sier: «Men’s Studies» is a really bad idea, think of «White Studies»! Dette er altså ikke et nummer om mannsforskning, men om (trekker pusten dypt), «Mannens stemme i en kjønnet diskurs» – no less.

Den oppmerksomme leser vil henge seg opp i parateksten, og her bygges det opp en viss spenning: «Tusen takk for hjelp i en krisesituasjon», står det på innsiden av omslaget. Og krise kan man definitivt kalle det: En «Personal editor’s note» fra Karoline Flaata er litt av en munnfull. Hun forteller om farens plutselige død, midt i arbeidet med nummeret, mens hun samtidig bar et guttebarn i magen. Dette er ikke et grep som ville fungert i alle sammenhenger, men Flaatas refleksjoner over mannsrollen i lys av sin livssituasjon er leseverdige, og slår an en tone av nødvendighet som ikke alltid stråler gjennom i den enkelte teksten. Jeg finner aldri helt ut av hvorfor halvparten av tidsskriftet er på engelsk: Er det en krise- løsning eller et aktivt valg?

Det lukter også litt readymade-redigering av den (tilsynelatende geniforklarte) amerikanske terapeuten Herb Goldman har fått lov til å beholde sin selvskrytende biografi i bidragsyteroversikten. Goldman bidrar med en klam tekst hvor «menn gjør sånn» og «kvinner gjør sånn» i all overskuelig framtid. Den norske sosiologen Arild Brock skriver om «maskulinisme», her forstått som sidestilt med feminisme – mine assosisasjoner gikk ellers til den velkjente klagingen over maskuline steinalderdrifter som lider under feminiseringen av samfunnet. Postdoktor i fransk litteratur ved UiO, Geir Ulvsløkk, skriver om Virgenie Despentes’ gjennombruddsroman Knull meg (på norsk i 2004), men det er en skuffende runde: Hva med en oppdatering på hvordan Despentes’ forfatterskap har artet seg siden? Brynjulf Jung Tjønn bidrar med en følsom, selvbiografisk novelle om oppveksten som adoptert fra Sør-Korea og odelsgutt i Feios og bruddet med farens forventninger. Godeste Bøygen er, som alltid, et litt rotete laboratorium, men aldri uten energi.

Susanne Christensen, Klassekampen 29. januar 2011