Hr. Klassereise snakker ut

Lars Ove Seljestad
Bastard
Cappelen 2006

Lars Ove Seljestads debutbok Blind utkom i januar 2005, til begeistrede anmeldelser: Kritikerne følte seg godt underholdt (masse bulder og brak og rå seksualisert vold), og sannelig var ikke dette en litterær debut som det også gikk an å generere debatt av. Hva mer kunne nasjonen ønske seg? Skriveskoletekstens spinkle og poengløse ornamenteringer ble blåst til helvete; endelig handlet litteraturen om noe.

Blind var sterk kost, for noen litt for sterk. Anmelderne måtte finne en måte å håndtere bokas mange paradokser på - for eksempel at litterær kraft helt fint kan eksistere side om side med grense- sprengende voldsskildringer. Mer urovekkende var det at man i den etterfølgende debatten helt eller delvis valgte å overse klassereisens kjønnsmessige implikasjoner. Men - som man sier - vi lar det ligge.

Seljestads andre utgivelse, Bastard, er et essay som utfolder seg
som et stykke personlig minnearbeid. Via utforskninger i det selv- biografiske gir teksten språk til den klassereisendes kroppslige erfaringer. I innledningen erklærer Seljestad at «[d]enne boka er
ein bastard. Og eit forsøk på å skriva saman dei refleksjonane eg har gjort på bakgrunn av den brotne og motsetningsfulle biografien min». Via perspektivisme kan essayet sammenføye motsetningsfulle tekstblokker til et hele -- men spørsmålet er om overhodet noen tekstform kan være noe annet enn en bastard nå til dags, og hvor langt man skal gå for å heale bastarden.

Vi følger i stram oppvekstkronologisk orden Lars Ove fra Odda,
som vokser opp med en forventning hengende tungt over sitt kvikke hode: Han skal gå i farens fotspor og inkarnere den femte gene- rasjons smelteverksarbeider, noe som ikke akkurat passer ham.
For Lars Ove er nemlig en drømmer, og dessuten er han "skuleflink". Hans inspirasjonskilder utenfor den maskuliniserte arbeiderkulturen er bestefaren, den magiske bestefaren som stakk av til Amerika, og moren som trosser de stivnede kjønnsrollemønstrene og realiserer seg selv fra hjemmeværende husmor til rengjøringshjelp og helt opp på maktens tinde - som kjøkkensjef på Smelteverket. Lars Ove selv går det - ifølge hjemstavnen - fullstendig galt med: Han ender opp på Nansenskolen, hvor han inntar hva vi må formode tilsvarer en nær dødelig dose Oslofjord-humanisme.

Teksten virker stort sett som en nøktern framleggelse av fakta. Derfor er det med en viss forbauselse vi på side 46 får lese at Seljestad betrakter seg selv som en tviler. Det er lett å se at han trekkes mellom to identiteter, men hvorfor framstår teksten likevel som så merkelig lukket? Seljestad velger å utlegge sin erfaring som unik, og sørger samtidig for å tette de hullene hvor leseren kunne fått plass til å tenke selv, erfare selv.

Dette gjør at underteksten tappes for flertydighet, og etterlater Bastard som en kraftløs og til tider søvndyssende kjedelig tekst.
Og det er ergerlig, for hvor allmenne er ikke disse erfaringene? Her støter vi på enda et problem - for nettopp, disse erfaringene er allmenne. Det er sikkert og visst at klassereisediskursen fortjener a room of its own, men ingen diskurs kan eksistere i et løsrevet rom med vanntette skott. Se bare ut av vinduet - en hel verden lever sine liv på flukt eller i konstant bevegelse mot en uviss framtid; en hel verden opplever å vokse opp og bli fremmed for sin familie, sin hjemby, sitt hjemland.

Agendaen i Bastard er Seljestads valg, og det er klart at et prosjekt har godt av en viss avgrensning. Men når han belærer oss at «[å] vera klassereisande er å leve livet sitt i spennet mellom det som var og det som er» (som om dette skulle være enestående), gjør han Bastard til en selvsentrert og tannløs tekst.

Det skal sies at det stadig finnes lovende anslag innimellom, men disse får aldri lov til å utvikle seg. For eksempel glir den ellers så stabile fortellerstemmen plutselig inn i en halv sides rant som gjengir farens måte å uttrykke seg på - en urovekkende bevegelse vi gjen- kjenner fra Blind. Det er også fint med lange detaljerte avsnitt som arter seg som utlegninger av Paul Ricoeurs tanker om biografien, satt opp mot tilsvarende detaljerte utlegninger av arbeidsprosesser som utføres på Smelteverket. Men alt i alt er Bastard ganske langt fra egentlig å bastardisere seg.

SC, Klassekampen 30. september 2006