Saturday, December 17, 2016

Jippomodernisme

Kenneth Goldsmith
Wasting Time on the Internet
Sakprosa, 247 sider
Harper Perennial, 2016

Hva om det fantes en bok som fortalte deg at når du kaster bort tid på internett er du egentlig en fantastisk avantgardekunster? Den ville vel selge som varmt hvetebrød? Amerikanske Kenneth Goldsmith er poet, "far" til det ekspansive, fritt tilgjengelige kunsthistoriske avantgardearkivet Ubuweb, som nettopp fylte 30 år, og underviser på University of Pennsylvania. Hans nye bok tar nettopp utgangspunkt i et kurs med en uhørt populær tittel: Wasting Time on the Internet, som nærmest ble et eget meme, eller i hvert fall vakte manges nysgjerrighet.

Hans egne poetiske aktiviteter refererer ofte til de historiske avantgarder og konseptkunstens historie, og benytter seg av plagiering og appropriering; han flytter tekst og putter det i en ny ramme, i stedet for å arbeide ut fra ideen om at kunstneren skal skape noe nytt. Et eksempel er boka Day fra 2003, en avskrift av New York Times slik avisa så ut 1. september 2000. Når avisteksten, inklusive reklamer, lages om til en bok og kalles poesi, leser vi annerledes: Her er vel kjærlighet, død og dramatikk som i de beste romaner, argumenterer Goldsmith.

Så langt, så godt. Goldsmith er optimist, og forelsket i internett som en uendelig tumleplass av fri eksperimentering. Det er her hans bok får et anstrøk av mindfulness, for han henvender seg til det krampeaktige, borgerlige subjektet som har stoppet angstfylt opp foran dette teknologiske paradigmeskiftet. Prokrastinering skammer man seg over med referanse til «BOKA» som skulle leses, det borgerlige subjektet beklager: Jeg leser ikke mer. Goldsmith slår hendene sammen og sier: Joda, du skummer og spammer dagen lang! Den lange rekken av bekymrede artikler som Goldsmith siterer fra, beskriver nye medier som et forfall. Goldsmith vil derimot ha oss til å forstå at mange av våre aktiviteter bare har gjennomgått en dematerialiseringsprosess, som han i hvert fall finner frigjørende, og helt i tråd med de historiske avantgarders prosjekter om å frigjøre oss fra ideen om unik subjektivitet og målrettet, nyttig aktivitet. "Oh, wow!" siger Andy Warhol på sin late, bekreftende måte. Vi er alle kunstnere nå.

Analogiene hoper seg opp: Han påpeker utrettelig likheter mellom de historiske avantgarder og den verden vi lever i nå, formet av sosiale medier. Han går rundt i byen og tenker: Alle ser ut som zombier, søvngjengere, men dette er ikke et forfallssymptom, vi er ikke fremmedgjorte, dette er snarere en realisering av 1920-tallets surrealistiske eksperimenter: En person faller i søvn i det offentlige rom, personen snakker i søvne, mens resten skriver ordene ned som var de poetiske sannheter.

Politikken skjer imidlertid ofte et annet sted, han er opptatt av hva Wikileaks-folk som Julian Assange, Chelsea Manning og Edward Snowden har brukt nettet til, men selv framstår han som Homo Ludens, det lekende menneske, all the way. Derfor er han også mer en slagordproduserende terapeutisk guru enn en samfunnsanalytiker. Her finnes stort sett ingen penger, makt eller politikk. Ingen materialitet. Men vent, faktisk forsøkte Goldsmith å skrive ut hele internett, som en hyllest til Aaron Swartz, en ung hacktivist som tok livet sitt i 2013 da han fikk problemer med myndighetene etter å ha hacket universitetsarkivet JSTOR. Goldsmith fikk venner over hele verden til å skrive ut og sende ham biter av internett, hvorpå han bygde et enormt berg av papir i et mexicansk galleri. Materialitet? Check. Politisk handling? Check.

Hans tricksterakiviteter oppleves likevel som en smule tomme, og de framstår ekstra tomme på bakgrunn av den akutte politiske aktivisme som er vokst fram med Occupy-bevegelsen og Black Lives Matter, som han da også er kommet på kant med. Aktivisten har en samfunnsanalyse, og må nødvendigvis være en strategisk essensialist. Goldsmiths oh-wow-isme handler mest om nettet som en skattekiste, et vaginalt rom av endeløs nytelse, og mindre om hvordan nettet er et sted hvor vår kreative energi får penge- og overvåkningsmaskiner som Facebook til å gå rundt.

Goldsmith er også far til flere poetiske bevegelser, særlig Alt Lit. En norsk poet som Flamme Forlags Audun Mortensen legger seg klart i forlengelse av ham. Alt Lit-bevegelsen, kjent for en slags ny-naivistisk bekjennelsespoesi inspirert av Twitter, dateres til 2011 med poeter som Tao Lin, Mira Gonzalez og Steve Roggenbuck. Det norske småforlaget AFV Press har publisert Alt Lit-inspirerte poeter som danske Casper Eric og norske Ingvild Lothe. Sistnevnte er aktuell med den humoristiske diktsamlingen Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt på Kolon forlag.

Susanne Christensen, Klassekampen 17. december 2016.

No comments: