Ekstatiske vitenskaper

Ina Blom
The Autobiography of Video. The Life and Times of a Memory Technology
Sternberg Press 2016, 241 sider

Medieteknologien har en egen darwinistisk logikk: På 1920-tallet tok radioen livet av teaterstjernen, og etterlot teatersalene tomme. På 1950-tallet tok video livet av radiostjernen, et drap som illustreres tydeligst med musikkvideoens gjennombrudd da MTV ble lansert i 1981. Og på 1990-tallet tok digitaliseringen kål på videostjernen – analog video er nå å anse som et dødt medium, som likevel stadig spøker i billedkunsten og retroentusiasters hjerter. En typisk menneskelig drøm om økende intensitet driver denne utviklingshistorien framover. Jo mer fjærlett og usynlig teknologien er, desto bedre føles det; illusjonen er at vi kommer tettere på livet med et mobilkamera. Kameraøyet og jeg’et er så tette at de føles som én enhet: Vi konsumerer fortellinger om oss selv og andre dagen lang. Den selvbiografiske førstepersonsfortellingen er crème de la crème og står øverst på menyen i dag. Til andre tider var det langsommelig og eksklusivt å male et oljemaleri og på det viset fortelle om en hendelse, for eksempel en brudeferd gjennom Hardangers fjorder.

I vår samtid gjenoppstår sentrallyrikken, med et tydelig, sansende jeg, i Snapchat- og Instagram-fortellinger. En amerikansk poet som Steve Roggenbuck (f. 1987), som besøkte Oslo Poesifilmfestival i februar, poster sin selfiepoesi på alle eksisterende internettplattformer. I ett opptak ser vi Roggenbuck løpe gjennom et ørkenlandskap, iført en hettegenser med dyreører. Han peker mot himmelen, mot skyene og månen, og roper dyrs navn med stor entusiasme: "It's time to be a fucking organism on earth!" brøler han, som en annen Walt Whitman.

Ina Blom er ikke bare professor i kunsthistorie ved UiO, hun er også en internasjonalt anerkjent forsker og kunstkritiker, og i hennes nye bok om videokunstens heydays på 1960 og -70-tallet, med spesiell forkjærlighet for pionerer som Nam June Paik og Bill Viola, sirkler hun inn relasjonen mellom videomediet og selvbiografien. Elementene kobles imidlertid sammen med et langt større raffinement: Dette er videomediets selvbiografi. Bloms entusiasme tangerer faktisk Roggenbucks. Når man først har kommet forbi den litt kronglete innledningen, er det en nytelse å følge en kunnskapsrik og fantasifull forskers dybdestudier i en rekke historiske videoverk, levende inspirert av blant annet hjerneforskning, molykelær biologi, astronomi og sosiale vitenskaper. Blom følger teoretiske strømninger som lenge har kritisert sentralperspektivet og antroposentismen, altså menneskets tendens til å tro at vi er verdens midtpunkt, og dens dominerende hersker. Vi inngår imidlertid i et spill med våre omgivelser, vår identitet er relasjonell: Vi interagerer med hunder, katter, blomster, mikroorganismer og gjenstander, og det er her Bloms vitenskapsbegeistring grenser til science fiction. En måte å skjelne mellom levende og ikke-levende størrelser er å fastslå at det levende har hukommelse – og har ikke video nettopp hukommelse? Blom argumenterer for at videomediet har agens, altså en egenvilje, og dermed besitter en slags subjektivitet, og kan sidestilles med oss i et kollektivt samspill. Dermed utøver hun en form for kreativitet som går rett til kjernen: Snarere enn å sprute maling på alle overflater, knekker hun noen av de grunnleggende kodene, og endrer på selve forutsetningene for hvordan en forsker kan formidle videomediets historie. Når dette fungerer på sitt beste, er det underliggjøringens thrill som kiler leseren.

Susanne Christensen, Klassekampen 25. juni 2016

Idealmor i bokform

Mensen
Red. Nina Méd
Design Johanne Hjorthol og Majlin Keilhau

Det har nok reddet mang en tenåring fra unødig ulykke at foreldrene hadde Kvinne, kjenn din kropp i bokhylla. Som så mye annet som har med kvinnebevegelsen å gjøre, kan ideen til dette banebrytende seksualopplysningsprosjektet med kvinnekroppen som utgangspunkt spores til Amerika på 1970-tallet. I en dokumentarfilm om den tida, She's Beautiful When She's Angry (Mary Dore, 2014), fortelles det blant annet om hvordan prototypen til Kvinne, kjenn din kropp – Our Bodies, Ourselves – ble til, en lang og trøblete vei. Også denne aktuelle bruksboka for tenåringer, om menstruasjonens velsignelser og forbannelser, ser ut til å ha et amerikansk forbilde: The Period Book: Everything You Don't Want to Ask (But Need to Know) av Karen Gravelle (1996) som ble oversatt til norsk i 1998. Ideen om en humoristisk, tabubrytende, illustrert bok om et tenåringsjentefenomen – den første menstruasjonens ankomst – som ofte er sterkt uønsket, og som skjules og ties i hjel, er det svært vanskelig å mene noe negativt om. Det har også uten tvil skjedd mye på området siden 90-tallet, så here it is: Mensen! Den røde bølge.

Noen av de beste bidragene er illustrasjoner og striper, for eksempel forsida, en remake av et ikonisk kunstverk som har fått sitt eget liv i kulturen, Den store bølgen ved Kanagawa (1829–32) av den japanske kunstneren Katsushika Hokusai, et fint og tankevekkende grep. Mensen er good «clean» family entertainment, og forfatterne fokuserer en del på å beskrive positive opplevelser. Noen av tekstene er skåret over samme lest, i en grad som gjør dem merkelig like, også i toneleie. Mulig det er prisen for et prosjekt med så mye god vilje til folkeopplysning, men forfatterens fingeravtrykk går iblant tapt. Jeg ville ikke kjent igjen Agnes Ravatn i en blindtest, for å si det sånn.

Her er en del erfaringsbaserte jeg-fortellinger med intim tone, faktisk en varm tone, hvilket neppe kan være en lett sjanger. Boka er rettet til tenåringsjenta, men den er faktisk også til hennes relasjoner, til moren og kjæresten. Sitter du selv med en haug av negative mensenerfaringer, finnes det her en perlerad av omsorgsfulle, friske og kjærlige idealmødre, og også en idealkjæreste som ikke lar seg skremme av mensblod. Boka blir til en idealmor, faktisk. Denne boka gir meg en klem og tar meg med på byen for å feire den første mensen, på kinarestaurant med sursøt saus.

På tross av sympati for feelgood-tekstene i samlingen, er det nok de informasjonstunge jeg dras mest mot, for eksempel Marta Breens googlefest, Kadra Yusufs globale perspektiv på mensmyter og Neha Naveens bruksorienterte, bejaende tekst om menskoppen. Seriøst, dette er nytt for meg: mennskopp? I Kristina Leganger Iversens dikt finnes noen gode argumenter for menskoppen, bruker hver av oss virkelig 28 tonn mensprodukter som bind og tamponger gjennom våre liv? Den miljøbevisste kvinne bestiller sannsynligvis menskopp med det samme hun har lest dette diktet.

Mensen gjør sannsynligvis jobben, så hva skal en anmelder egentlig si? Det gode er godt, det varme er deilig, det er som å ri på en feelgoodmensbølge, å legge seg dypt i en moderlig favn. Gotisk tenåringshorror i stil med Stephen Kings Carrie (det ultimate mensmarerittet) fornektes ikke akkurat, men her følger en bred vifte av forslag til happy ending. Boka er rettet til ungdom, og er på mange måter en pedagogisk overtaking av et fenomen som har et reelt overskridende potensiale. For større grad av radikalitet, hold et øye med kunstverdenen og den gryende fribløderbevegelsen.

Susanne Christensen, Klassekampen 11. juni 2016