Løvetannbarn
Elena Ferrante
Historia om det nye namnet, Napoli-kvartetten bok 2
Oversat fra italiensk af Kristin Sørsdal
Roman, 573 sider
Samlaget, 2015
Hva er et løvetannbarn? Bilder melder seg øyeblikkelig på netthinnen: den gule blomstens evne til å bryte gjennom asfalten. Dens måte å overleve på, i generasjoner, ved å sende små helikopterfrø med vinden. I psykologien kaller man løvetannbarn for mønsterbrytere. Et mer faglig uttrykk for det samme er resiliens, en særlig motstandskraft som gjør at noen mennesker klarer seg bra, på tross av at deres livsbetingelser utgjør en risiko for å utvikle psykiske skader. Resiliens dekker ikke noen entydig strategi, mønsterbrytere kan komme ut av sosialt belastede mlijøer ved å vende seg utover og søke kontakt med andre, så å si velge sin egen familie, finne ressurspersoner i nærmiljøet som det lille helikopterfrøet kan koble seg på. De kan imidlertid like gjerne overleve ved å vende seg innover og gjøre seg resistente mot negativ påvirkning. Kanskje blir de drømmere som bruker sitt kreative overskudd på å ta kontroll over sin egen tilblivelse: De klarer å velge å i mindre grad bli skrevet av andre og i stedet skrive seg selv.
Etter å ha lest de to første bøkene om det sterke, paradoksale vennskapet mellom jentene Elena og Lila i den mystiske, italienske suksessforfatteren Elena Ferrantes Napoli-kvartett, slår det meg at dette må være noe av det beste som er skrevet om kraften til å bryte negative sosiale mønstre. Elena og Lila vokser opp i et rått nabolag i Napoli, hvor vold og kriminalitet er en del av hverdagen. Jentene kjenner seg igjen i hverandre, begge har en trang til å bryte ut, allerede som små jenter, men deres forutsetninger, temperament og strategier er forskjellige. Lila har mer å kjempe mot, hun kommer fra en lavere klasse og hennes intelligens er eksplosiv, på grensen til vanviddet. Lilas sinn er i skyene. Hun er genial, mens Elena er arbeidsom, belest og jordbundet. Det er en grenseløs empati mellom de to jentene, som virker nesten telepatisk. I hvert fall forsvinner Elenas bevissthet av og til inn i Lila, og omvendt. Samtidig konkurrerer de med hverandre på alle nivåer. Kanskje er også dette en måte å flykte fra deres forutsetninger, å forsøke å overgå hverandre både når det gjelder skolearbeid og menn? Sammen danner de en slags tilblivelsens ujevne teamwork.
Elenas fordel er at hun kan se dem begge, hun kan se mellomrommet mellom dem, i alle fall i ettertid, da hun skriver romanen. Hun har Lilas dagbok og forstår hvor komplett forskjellig de to opplever samme ting. De er på et tidspunkt forelsket i samme mann, men relasjonene og følelsene er fundamentalt forskjellige; Lila opplever gjennom sitt sinn, Elena gjennom sin kropp. Da kjærligheten tar slutt, sitter de stumme ved siden av hverandre, men av forskjellige årsaker: Elena er stum fordi hun er tom, hun føler ingenting, Lila er derimot stum fordi hun er så full av følelser at hun ikke kan uttrykke dem. Helt siden jentene ble fratatt dokkene sine, og presset til seg en erstatning, Louisa May Alcotts roman Little Women (1868), har de hatt en pakt om å forfatte et fabelaktig litterært verk, og på den måten transcendere det grufulle Napoli-kvarteret. Det er imidlertid ikke sikkert at Lila makter å være denne drømmen tro.
Ferrante har fått mye oppmerksomhet for sin forfatterstrategi, der hun skriver under pseudonym og ikke bruker krefter på å framtre i offentligheten i annen form enn i bøkene og skriftlige intervjuer. Det er en god og sterk beslutning. Det viser en viljesterk forfatter, noe hennes litterære form også bærer preg av. Det er muligens så mye plotmessig action i Napoli-kvartetten at ingen klarer å bemerke hvor stramt Ferrante skriver. Det er cut-the-crap-skrift av beste sort. Hun har bestemt seg for å skrive populært og lykkes; teksten er konsekvent uironisk og intens, bemerkelsesverdig jevn, med en vedvarende, høy energi; det er liv og glade dager og dirrende nerver på hver eneste side. Utrolig kontroll.
Ferrante er høyt utdannet og godt belest, det kommer tydelig fram av intervjuer, for eksempel det hun ga til Vanity Fair i august. Når hun blir spurt om sine inspirasjonskilder, er svaret overraskende: Det første som faller Ferrante inn er Donna Haraways postfeministiske klassiker ‘A Cyborg Manifesto. Science, Technology, and Socialist-Feminism in the Late Twentieth Century’ (fra “Simians, Cyborgs, and Women: The Reinvention of Nature” (1991)). Det neste hun nevner er en annen feministisk filosof, Adriana Cavarero, først deretter kommer hun på en romanforfatter, Elsa Morante. Men uansett om Ferrante har avanserte filosofiske interesser, kommer ikke dette eksplisitt til overflaten i hennes romaner. Men det kan neppe være tvil om at Napoli-kvartetten er en fabelaktig nyansert studie i hvordan kjønns- og klassemessige kategorier fungerer som et fengsel det krever nærmest overjordiske krefter å bryte ut av. Inne i midten av dette gigantiske romanverket knyttes kjønn og klasse uløselig til eksistensen, til det ville, levde liv. Selvsagt. Lykke til til den som måtte mene at den slags er politisk korrekt dilldall.
Susanne Christensen, Klassekampen 10. oktober 2015