Blodsbånd

Brynjulf Jung Tjønn
Kinamann
Roman, 271 sider

Det er moteriktige, semi-selvbiografiske strenger Brynjulf Jung Tjønn spiller på i sin tredje roman. Sånn lyder starten: «Jeg er adoptert. Jeg heter Gjermund Brekke, jeg er 29 år gammel ...» – her snakker et jeg i bekjennende tone om sin oppvekst i den vesle bygda Feios, hvor han som koreansk adoptivbarn stikker seg så mye ut at folk lurer på om han kommer fra Kina, altså et ubestemmelig og potensielt rasistisk «der borte». Den som skriver denne tynt kamuflerte selvbiografien (Brekke og Tjønn er to sider av samme sak) er en vellykket ung mann med familie og forfatterkarriere, bosatt i Oslo, og romanen bygges opp, via flashbacks, til de problematiske oppvekstårene på bygda og ender i en romantisk Tore på sporet-aktig reise tilbake til Seoul, hvor Gjermund søker sin egen opprinnelse. Vi er ikke kommet langt i romanen før vi skjønner at Gjermunds syn på adopsjon er problematiserende, selv om vi samtidig får inntrykk av at hans familieforhold har vært ganske trygge. Adopsjonsproblematikken dukker typisk opp i bisetninger som starter med «men» – den adopterte identiteten beskrives her som preget av mangel og tap. Rasismen er ofte Gjermunds egen: Teksten er krydret med oppramsinger som beskriver det asiatiske utseendet som annerledes. Om sin «helnorske» familie, sier han: «De har blodet sitt intakt, mens jeg alltid vil mangle noe.»

Vår hovedperson er en engstelig og drømmende ung mann som trives dårlig med det fysiske arbeidet på gården han som odelsgutt ideelt sett skal overta. Man kan si at det «mangelfulle» ved ham peker på en identitet som feminisert i kraft av hans status som «uekte» norsk. Gjermunds syn på seg selv er styrt av en slags spontan biologisme som ofte kan virke både ureflektert og uimotsagt, altså et syn på blodet og genene som avgjørende for identitetsforståelsen. Ettersom romanen først og fremst er et psykologisk portrett, hører vi om ulike trivielle (men ikke mindre smertefulle) oppvekstproblematikker (mobbing, ulykkelig kjærlighet), tilsatt en klype «adopsjonskrydder», hvilket vil si at hver gang noe går galt, vekkes Gjermunds angst for at det egentlig handler om hans status som genetisk «uekte». Gjermund møter ganske lite eksplisitt rasisme, hans mindreverdighetsfølelse virker diffus, men ikke mindre reell av den grunn, selv om det til tider kan virke merkelig at han aldri konfronterer sine omgivelser for å be- eller avkrefte sin status som utstøtt. Han lever altså med en slags internalisert, affektiv rasisme som han først for alvor begynner å undersøke som voksen, men også her forholder han seg svermerisk.

Tjønns monologiske – ja, nesten solipsistiske – roman åpner først opp for andre stemmer når vi har passert side 200 (det er alt for seint) og reisen til Seoul er et faktum. Tjønn skriver i et lett flytende, pragmatisk språk og slår seg iblant løs med veldig lange setninger (det virker ikke som en bevisst arkitektur, snarere som en slags uttømming) eller kursiverte drømmeavsnitt med et visst lyrisk trykk. Reisen til Seoul («For første gang i livet føler jeg meg normal!») er også en reise i språket, men lenge blir den preget av en sansemessig unnvikelse. Gjermund planlegger å bli på rommet og skrive, og velger å innta sine måltider i globaliserte kjederestauranter, snarere enn den mer «trøblete» koreanske virkeligheten. På tross av dette finner viktige møter sted, og man kan si at reisen også markerer en potensiell (gjen-)oppdagelse av det flerstemmige perspektiviske romanspråket. Bevegelsen er dessverre bare til stede som en antydning, men kanskje som et hint om at forfatteren er på vei vekk fra den journalistiske flatheten som ofte karakteriserer den «nye» hybride biografismeskriften, men da flerstemmigheten blir oppdaget, er romanen paradoksalt nok slutt.

En litterær hybrid kan forstås som en både/og-konstruksjon, og en hybrid sjanger som de senere årenes nybiografisme har potensial i seg til å utgjøre en slags rikdom, et overskudd som blander det saklige («fakta») med det skjønne («fiksjon»). Adopsjonsfiguren hos Tjønn kunne også utgjøre en slik rikdom, men portretteres i stedet som en nervøs tilstand av underskudd. Et både/og blir til et hverken/eller. Gjermunds syn på adopsjon virker ikke intellektuelt fundert, og det er også tilsynelatende uproblematisk for Tjønn å skrive i vei om forholdet mellom norm og avvik (man kunne for eksempel ha tenkt på Michel Foucault), og om minnet og fotografiet (man kunne for eksempel ha tenkt på Roland Barthes), noe som forsterker følelsen av generell glemsel i den «nye» litteraturen som viser den «renvasket» for estetiske og intellektuelle diskurser.

Den vakreste sekvensen i boka er en drøm som Gjermund har i Seoul. Han har fått nye venner her, og under påvirkning av dette drømmer han om å møte sitt speilbilde, i form av en bror han kan dele alt med. Her finnes en kjærlighet som virker langt mer vesentlig enn den grufulle tenåringsepisoden som angivelig skulle ha tilført ham et rasistisk sår (innhyllet i klam fotballsretorikk, forsøker han å score jenta Mette). Generelt virker romanen svak på refleksjon og for monologisk til å egentlig iverksette skjerpende etiske dilemmaer. Myten om blodets bånd har altfor lite å spille ball med her.

Susanne Christensen, Klassekampen 13. august 2011