Presisjon

Av Sandra Lillebø, Klassekampen 21. december 2010

Først, et sommerminne: Det aller, aller beste med å komme til Paris denne sommeren, var å bruke timevis på å surre rundt i byens mange bokhandler. Noen tiltrekker på grunn av spesialiseringen, andre imponerer med tettpakkede bokhyller over seks etasjer. Det var fra en slik jeg blant annet tok med meg den fine Minuit-utgaven av Deleuze og Guattaris Anti-Ødipus, delvis for å endelig tette et av mange hull i allmennkunnskapen, delvis for å ha tidtrøyte til lange dager på strendene i Bretagne.

Noe fikk jeg med meg, selv om sommeren dessverre ble litt for kort til alle de nærmere 500 sidene med kapitalismekritikk og schizofreni. Men senere på høsten kom Beate Grimsrud med romanen En dåre fri, og i intervjuet undertegnede gjorde med henne, sa forfatteren at det nettopp var en politisk roman om psykiatrien hun hadde ønsket å skrive. «Jeg har forsøkt å beskrive hva som skjer i psykiatrien, og hvordan det er å leve med psykisk sykdom. Det er et politisk spørsmål», uttalte hun.

Som kjent ble romanen, som siden er blitt dobbeltnominert til Nordisk Råds litteraturpris, i stedet objekt for debatt om sentimentalisme og selvutlevering. «Den såkalte virkelighetshungeren - vendingen mot det selvbiografiske - er begynt å opptre som en geni-estetikk som gjør forfatteren uangripelig», skrev Klassekampens kritiker Susanne Christensen i sin anmeldelse av romanen, med henblikk på bokas mange selvbiografiske elementer. I et intervju utdypet hun: «Det blir nesten umulig å forholde seg til teksten som en formell størrelse. Om jeg sier at en syk persons beskrivelser av seg selv og sin egen sykdom er dårlig skrevet eller selvopptatt, gjør det meg nærmest til en overgriper».

Selvfølgelig har Christensen rett i denne innvendingen. Hvilken kunstanmelder kunne, med hjertet i behold, gå seriøst til verks på en serie silkemalerier fra lukket avdeling? Å påpeke dette er selvsagt ikke å ville pålegge mennesker med psykiske lidelser kunstnerisk munnkurv, heller er det en påminnelse om at det som fungerer som terapeutisk erkjennelse, ikke alltid fungerer som kunst.

Men motsatt Christensen lot jeg meg ikke betydelig forstyrre av bokas noen ganger karikerte bilder av psykisk lidelse. Heller var det slik at de trakk de opp den nødvendige grensen mellom forfatteren Beate Grimsrud og romankarakteren Eli Larsen, som gjorde at En dåre fri var en av årets bøker jeg kommer til å huske. Det er ikke alltid det mest presise treffer best.

Kulturkampen

Av Guri Kulås, Klassekampen 15. december 2010

Filmen The Social Network fortel historia om Facebook. Nettsamfunnet starta som ein reiskap for å rangera sex appealen til kvinnelege Harvard-studentar. Skapt av ein forsmådd student, som nytta sitt teknologiske talent til å ta hemn over eks-jenta si spesielt og kvinner han ikkje hadde sjans på generelt. Med to og ein halv million brukarar berre i Noreg, omfattar Facebook i dag det meste, men som halvoffentleg debattforum har det halde på statusen som arena for sinte menn. I år fekk den nye nemninga «Facebook-høgre», om ei ueinsarta gruppe karar, sameint av sin motstand mot islamisme og norsk innvandringspolitikk og si støtte til USAs utanrikspolitikk - framført i ein aggressiv språkbruk.

Innan kulturfeltet fekk både desse meiningsgeneratorane drahjelp frå NRKs Hjernevask. Biologisme, presentert som sunn fornuft, er òg ein viktig del av den sjølvannonserte «kulturkampen» frå høgresida. Serien framførte ein fundamental biologisk kritikk av samfunns- vitskapane, som var framstilte som eit verktøy for venstrevridd ideologi. Difor tok programma også for seg tema som jamstelling, rus, vald og intellektuelle skilnader mellom menneskegrupper og kjønna, heller enn til dømes å drøfta empati og religion, slik dei kunne gjort. Serien lokka fagfolk frå biologi og medisin ut i det offentlege, med interessante bidrag frå forskingsfronten og nyanserande innlegg om samverknaden mellom arv og miljø. Mange av desse ville neppe kjend at interessa for naturvitskapleg forsking var stor nok til å ytra seg, om det ikkje hadde vore for Hjernevask. Men serien i seg sjølv og programskaparane, med Harald Eia som den mest profilerte, ytte ikkje sjølv noko til fagfeltet. Kanskje snevra dei det heller inn for offentlegheita, med den presentasjonen dei gav det?

For om fagkritikken var legitim, vart han overskugga av ønskjet om å hengja ut meiningsmotstandarar til spott og spe. Metoden samfunns- forskarane vart utsette for, var ikkje ulik den Harald Eia har nytta som komikar i Storbynatt. Hjernevask skulle konfrontera faglege maktposisjonar bygde på luftige teorifundament, men kven var den mektige i programmet? Ein komikar med enorm appell og tidsånda med seg, eller mediuvande forskarar, med størst gjennomslag i små akademiske miljø? Fritt Ord meinte Eias åtak frå landets mektigaste talarstol var verdig ein honnørpris. Kjende og anonyme nettdebattan- tar omfamna både Eia og Facebook-grunnleggar Mark Zuckerberg. Med eitt var det legitimt for bitre kvite heteromenn, som ikkje når opp i kampen om sex og makt, å elektronisk øsa ut sin frustrasjon over kvinner, svarte og andre (Staten). Kulturkampen gjekk definitivt høgresida sin veg i 2010.

Geir Gulliksen:
Forenkling
Roman, Aschehøug
Romanen er medrivende som en festlig graviditetsthriller, but make no mistake: Dette er kompleks, alvorlig og relevant litteratur. Både motstanden mot normene og det potensielle lovbruddet beskrives som integrerte størrelser, som en bløt og fremmed kjerne midt i normalitetens norske loff.
Mere her.

Elisabeth Beanca Halvorsen:
Piker, Wien og klagesang. Om Elfriede Jelineks forfatterskap
Sakprosa, Gyldendæl
Dette er ny, formbevisst sakprosa: Halvorsen iscenesetter et frigjøringskurs hvor figurer fra Jelineks stykker samtaler med Simone de Beauvoir og Sigrid Undset. Det er bare å slå på diskokula og lese om Simone og Nora som slenger rundt og drikker gin fizz mens de debatterer frigjøringsstrategier.
Mere her.

Agnes Bolsø:
Folk flest er skeive. Queer teori og politikk
Sakprosa, Manifæst Forlag
Bolsø har en vilje til å omsette drømmer og teorier til handling. Hun tar et oppgjør med norsk homopolitikk. Her strømmer inspirasjonen fra skeiv teori inn i et svært praktisk og handlingsorientert skrift. Dette handler nemlig ikke om «de der borte», dette handler ikke om minoriteter, dette handler om oss.
Mere her.

Susanne Christensen, Klassekampen 11. december 2010

Ømme arkiver

Lambda Nordica
Nr. 3-4 2010
Redaktør: Ulrika Dahl

Lambda er den 11. bokstaven i det greske alfabetet, og brukes som symbol på homobevegelsens fellesskap og aktivistiske standpunkt. Historien om Lambdas tilsynekomst som politisk symbol er ganske diffus, men det er et faktum at designeren Tom Doerr brukte det som logo for Gay Activist Alliance i 70-tallets New York. Doerr brukte Lambda fordi det i kjemien betyr en katalysator, et igangsettende stoff.

Lambda Nordica, et stockholmsbasert tidsskrift for HTB-forskning (Homo, trans- og bifile), presenterer denne gangen tekster fra det tverrfaglig seminaret «Feminist Research Methods», som ble holdt i fjor på Stockholms Universitet. Når man leser det, blir det straks tydelig at den skeive teorien har kvittet seg med sine lingvistiske hotpants og forholder seg svært konkret til queer som forskings- metode. Sentralt står diskusjonen om hvordan forskeren forholder seg til arkivet, spesielt når det gjelder seksuell identitet er arkivene ofte tause og «blanke» - bortgjemte og usynliggjorte.

I Irina Schmitts artikkel «Do you have a boyfriend?» blir vi kastet rett inn i feltarbeidets praktiske situasjoner, hvor forskeren evaluerer sitt valg om å framstå «nøytral» - i denne sammenhengen som heteroseksuell - for de unge intervjuobjektene, for å påvirke resultatet minst mulig. Den tyngste leseropplevelsen er Anu Koivunens «Yes We Can?», som likevel byr på viktig kritikk av teoretikeren Eve Kosofsky Sedgewicks tanker om epistemologi.

De påfølgende artiklene er derimot eminent leseverdige, med et litterært tilsnitt - som i Mark Grahams artikkel «Things in the Field» som beskriver antropologiske studier som går tett på de ømme arkivene - for eksempel den eldre, homoseksuelle Owen som gråtende erkjenner at det ikke finnes noe i hans hjem som signaliserer hans seksuelle livsstil. Mathias Danbolt, forsker ved UiB og redaktør for nettidsskriftet Trikster - Nordic Queer Journal, skriver om hvordan det er å forske på aktivistiske bevegelser. Spesielt i kunsthistorien eksisterer rigide skillelinjer mellom estetiske objekter og det som ligger utenfor, politiske handlinger. Queer viser seg i dette tidsskriftet som en vifte av metodologiske innfallsvinkler som kan brukes i de fleste forskingsfelt, og nettopp dette mangfoldet virker ytterst produktivt.

Susanne Christensen, Klassekampen 11. december 2010