Presisjon

Av Sandra Lillebø, Klassekampen 21. december 2010

Først, et sommerminne: Det aller, aller beste med å komme til Paris denne sommeren, var å bruke timevis på å surre rundt i byens mange bokhandler. Noen tiltrekker på grunn av spesialiseringen, andre imponerer med tettpakkede bokhyller over seks etasjer. Det var fra en slik jeg blant annet tok med meg den fine Minuit-utgaven av Deleuze og Guattaris Anti-Ødipus, delvis for å endelig tette et av mange hull i allmennkunnskapen, delvis for å ha tidtrøyte til lange dager på strendene i Bretagne.

Noe fikk jeg med meg, selv om sommeren dessverre ble litt for kort til alle de nærmere 500 sidene med kapitalismekritikk og schizofreni. Men senere på høsten kom Beate Grimsrud med romanen En dåre fri, og i intervjuet undertegnede gjorde med henne, sa forfatteren at det nettopp var en politisk roman om psykiatrien hun hadde ønsket å skrive. «Jeg har forsøkt å beskrive hva som skjer i psykiatrien, og hvordan det er å leve med psykisk sykdom. Det er et politisk spørsmål», uttalte hun.

Som kjent ble romanen, som siden er blitt dobbeltnominert til Nordisk Råds litteraturpris, i stedet objekt for debatt om sentimentalisme og selvutlevering. «Den såkalte virkelighetshungeren - vendingen mot det selvbiografiske - er begynt å opptre som en geni-estetikk som gjør forfatteren uangripelig», skrev Klassekampens kritiker Susanne Christensen i sin anmeldelse av romanen, med henblikk på bokas mange selvbiografiske elementer. I et intervju utdypet hun: «Det blir nesten umulig å forholde seg til teksten som en formell størrelse. Om jeg sier at en syk persons beskrivelser av seg selv og sin egen sykdom er dårlig skrevet eller selvopptatt, gjør det meg nærmest til en overgriper».

Selvfølgelig har Christensen rett i denne innvendingen. Hvilken kunstanmelder kunne, med hjertet i behold, gå seriøst til verks på en serie silkemalerier fra lukket avdeling? Å påpeke dette er selvsagt ikke å ville pålegge mennesker med psykiske lidelser kunstnerisk munnkurv, heller er det en påminnelse om at det som fungerer som terapeutisk erkjennelse, ikke alltid fungerer som kunst.

Men motsatt Christensen lot jeg meg ikke betydelig forstyrre av bokas noen ganger karikerte bilder av psykisk lidelse. Heller var det slik at de trakk de opp den nødvendige grensen mellom forfatteren Beate Grimsrud og romankarakteren Eli Larsen, som gjorde at En dåre fri var en av årets bøker jeg kommer til å huske. Det er ikke alltid det mest presise treffer best.