Et definisjonsspørsmål

Cathrine Holst
Hva er feminisme
Sakprosa, 160 sider
Universitetsforlaget 2009

Sosiolog Cathrine Holst har fått en vanskelig oppgave. Det viser seg allerede i det fastlagte konseptet i boktittelen. Den tillater neppe en flertallsform, men man burde kanskje likevel våget å spørre «Hva er feminismer» – skjønt, i disse tider velger man å ligge lavt; risikoen for latterliggjørelse har sjelden vært mer nærværende, slik vi har sett det i høstens avisdebatter («kulturkampen») om kjønnsforskning.

Forsøket på å ha et bredt perspektiv virker da også litt halvhjertet, og dermed passer entallsformen ganske bra. For vi kjenner igjen Holst her, som i andre sammenhenger har interessert seg for den liberale tenkeren John Rawls, og standpunktsfeministen Sandra Harding. Nettopp Sandra Harding har interessert seg for epistemologi, og tar til orde for en vitenskapsproduksjon som eksplisitt avklarer sitt eget subjektive ståsted. Nøyaktig det gjør Holst, klart og tydelig: Hun går så langt som til å innføre et «vi» når hun snakker om liberalfeminismen, som også får stor plass i boka.

I forordet erklærer Holst at denne boka handler om politikk, og neppe politikk i utvidet forstand, men tett lagt opp til det Holst kaller «den formelle politikk» – med andre ord: sak, sak, sak. Og saklighet er selvsagt bra! Men et politikkbegrep som også inkluderer kulturelle uttrykk er visst ikke Holsts kopp te. Holsts framstilling er edruelig: Ingenting flyter her, for å si det sånn. Feminisme behandles som et idéhistorisk konsept, og her finnes et praktisk orientert fokus (pedagogisk henvendt til diverse hardtslående tabloidjournalister og forskere) som sporer innslag av feminisme i diverse aktuelle debatter, som bruken av hijab i politiet, verneplikt, likelønn og kjønnsrepresentasjon i lederstillinger. Bokas styrke er blant annet viljen til å koble teori og praksis tett sammen i omtalen av aktuelle saker.

Men det er ikke alltid godt å vite hvem Holst sikter til. Et typisk avsnitt lyder (når hun oppsummerer feminismens historie): «Noen mente pornografi kunne omskapes og utnyttes i utforskningen av det feminine begjæret. Andre stod hardt på kravet om pornoforbud.» Også dette kan ses på som et utslag av den rettskafne sakligheten som er Holsts fremste positur. Og jo, det er sant, at personlig karisma ofte tar overhånd når det skrives om feminisme – ofte stryker den ene fabelaktige franske feministen etter den andre forbi, og skygger for saken med sin strålende aura. I boka presenteres feminismens historie (ved hjelp av et dekonstruktivt grep) for øvrig som en standardversjon som ikke nødvendigvis representerer en eviggyldig sannhet.

Ellers følger hun med på den skeptiske (for ikke å si bitre) vendingen bort fra queerteori og fransk feminisme som også andre feminister gjennomgår i disse tider (Nina Björk, Ebba Witt-Brattström, Toril Moi). Men forfatterens hang til å unnlate å navngi blir straks problematisk, når det for eksempel lyder (i et avsnitt om alt som er «post»): «Denne blanke avvisningen av, eller likegyldigheten til moderne tenkning, er misforstått og lite gjennomtenkt.» Hvem sikter Holst til her? Hvem er det som er avvisende og likegyldig? Postkolonialister er nevnt i setningen før, men hvordan kan man påstå at for eksempel Gayatri Spivak bygger sine teorier på basis av likegyldighet til moderne tenkning? Det må snarere være disiplene – ikke lærerne – Holst sikter til her. Men jeg er likevel usikker på hvem Holst peker på – er det diverse glitterfitter, det ungdommelige segmentet i det som kaller seg den tredje bølgen av feminister?

Holst tviler for øvrig på eksistensen av en tredje bølge. I motsetning til 1850-tallets rettighetsbevegelser og de nye kvinnebevegelsene på 1960-tallet, finnes det ikke noen reell kvinnebevegelse på 1990-tallet, sier hun. Riktignok kan man se mye av det som har foregått de siste årene som et slags populærkulturelt tyveri – feminismens gjenkomst iscenesatt som cool livsstil, ikke som reell politisk bevegelse – men kanskje Holst likevel bommer her.

Judith Butler (som for øvrig introduseres i avsnittet om konservatisme og feminisme, hvor hun omtales som fornuftskritiker, og dermed verdikonservativ) og andre queerteoretikere, har jo sin basis i såkalt fornuftskritikk og dekonstruksjon, men jeg har vanskelig for å se 1990-tallet som et entydig uttrykk for avpolitisering.

Individualisme, sier man, og mener Fanden selv, men jeg ville tolke bevegelsen annerledes – mot en aktivistisk forståelse av det politiske, snarere enn et entydig forfall av det kollektive. Og, parallelt med framveksten av nye medier, tilsynekomsten av en nettverksorientert aktivisme, som i høy grad også foregår i kulturen, som blant annet bruker kunsten på nye måter, som forårsaker kortslutninger i skuespillsamfunnets glatte overflater, og som fortsetter å understreke forskjellighet i møte med krampaktige, nasjonale selvforståelser.

Susanne Christensen, Klassekampen 12. december 2009