Matias Faldbakken
Kaldt produkt
Kagge 2006
På forsiden deklameres tittelen på det siste Faldbakken-produktet i snirklet gullskrift. Bakgrunnsfargen er dyp brun, yes! Denne sjokola- den inneholder 70 prosent kakao. Kanskje er det samme slags sjoko- lade som den gravide Nora stapper i seg gjennom Faldbakkens appropriasjon av Henrik Ibsens Et dukkehjem? Eller, spør jeg meg selv med en viss uro, kan det være en annen slags brunfarge det hintes til, midt i alle disse snirklene som så tydelig signaliserer høykultur?
Tematiseringen av menneskets, og da især kvinnens, frihet – hun som historisk sett har manglet den mest – understrekes av det innledende Ibsen-sitatet: "For mig er frihet den højeste og første livsbetingelse." Men hvor går grensene for denne friheten, om det overhodet finnes grenser?
Som vi husker fra Ibsens stykke, har Nora gått svært langt for å hjelpe sin mann Torvald, dette bare for endelig å innse hvilken selvforelsket støpning han virkelig er av – when the shit hits the fan. På nyfeministisk vis filosoferer hun: "Horebegrepet bør oppdateres i samsvar med frihetsbegrepet, spør du meg." Mot slutten av Faldbak- kens tekst skal vi se nøyaktig hvor fri Nora kan bli – og hva denne friheten kommer til å koste.
I Faldbakkens versjon lever Nora og Torvald hypermoderne, glatte liv – Torvald er ex-skater og redaktør for skater-tidsskriftet NOBORED. Scenariet er ikke så ulikt det IKEA-helvetet som presenteres i Chuck Palahniuks Fight Club (1996): Eksplosjonen av den totaldesignede livsstilen har etterlatt mennesket i en verden av tomme symboler og gjennomforvaltede drifter. Doxamaskinen kjører konstant i bakgrun- nen, og brokker fra soaps og talk shows driver inn i teksten.
Faldbakkens skuespill er skrevet i samme modus som en heart-felt melodramatisk Eminem-rap; generelt virker det som teksten først ble forfattet på engelsk, og siden oversatt så grovt som mulig til norsk. Og moderniseringerne er tydelige: En mobiltelefon får eksistensiell tyngde da den flyter rundt i teksten tom for batteri og PIN-kodeløs – med en skjebnesvanger beskjed i innboksen.
Blant karakterene er særlig Torvald og Rank urovekkende. Torvald omtaler den kommende babyen som et produkt, og synes mest interessert i det faktum at den er et bevis på at han funker, noe som tidligere har vært uvisst. Dessuten har han en svak mage når det kommer til kroppens mer naturlige prosesser – det sies ikke rett ut, men Noras høygravide kropp er et potensielt horrorscenario som etterlater ham hjelpeløs: "Faen ... noen må fortelle oss hva vi skal gjøre når dette her starter på ordentlig", jamrer han. Og den som kan hjelpe ham, later han til å mene, er Doktor Rank – en figur som har autoritet og kompetanse på området, en figur som kan ta over og yte profesjonell assistanse når en cool skater dude bare ikke klarer mer.
Ibsen forarget folk verden over med sin nye dramatiske form, hvor stykkene ikke ender med en avsløring, et svar, men med en disku- sjon. Således ender også Faldbakkens tekst i en intim, debatterende duett mellom Nora og Doktor Rank, sistnevnte kanskje en smule mer enn bare profesjonelt engasjert. Den livstrette, dødssyke Rank introduserer her begrepet post natal abort, og den vedtatte abort- grensen på tolv uker vekker følgende refleksjonsrekke han og Nora imellom:
Spørsmålet er: Hva er det med tolv uker? Hvorfor går grensen akkurat her? Står det en gylden port der? På dagen veksler et foster fra å være en utvekst som kan defineres bort, til å bli et stykke kollektivt menneskeverd beskyttet av humanistiske lover – det aller helligste.
Og leseren må til slutt spørre seg: Hva slags frihetsbegrep er det egentlig Rank og Nora driver mot? Faldbakken skriver strålende, replikkene er presise og regi-bemerkningene nærmer seg til tider
det dystert poetiske, som her: "Doktor Rank kommer smilende inn.
I løpet av det følgende begynner det å mørkne ute." Og ikke minst – det finnes noe farlig gjemt her et sted, iblandet de 70 prosentene kakao.
SC, Klassekampen 23. september 2006
You're so snowbored!