Aller nederst
Lisbet Hiide
Min fars hund
Roman, 246 sider
Forlaget Oktober, 2010
Her sitter jeg med Lisbet Hiides fjerde skjønnlitterære utgivelse, men jommen debuterte hun ikke allerede i 1987, med den kritikerroste novellesamlingen Alices særegne opplevelse av natt. Hiide har også jobbet med dramatikk – særlig hørespill – og nå popper altså en roman opp.
Man kan forstå romanen på flere måter, for eksempel som kunsten å bygge opp et egenartet univers, et slags parallellunivers til vårt eget. Hiide synes å skrive ut ifra denne overbevisningen, og hun benytter romanens rom til å beskrive et annet rart univers: En eksentrisk overklassefamilie som ser ut til å leve isolert og totalt oppslukt av sin egen skeive, intense dramatikk. Vi ser gjennom Bellas øyne, hvis nærmeste allierte er Lille K. Begge er tenåringsjenter, men virker på alle måter yngre, og dagene går med til å følge forelsket etter de mildt sagt fargerike og ekspressive foreldrene.
Bella lever i en lystfylt, hundeaktig underkastelse i forhold til faren, en promiskuøs støvsugerselger med en romantisk aura omkring seg, som om han var selveste Omar Sharif. Faren elsker den irriterende vesle bikkja Farah, som Bella faktisk rangerer lavere enn. Det finnes ingen skolegang eller ytre verden for de to jentene, som like gjerne kunne levd i Fritzls kjeller, og foreldrene møter for det meste deres ømme kjærlighet med iskald, sadistisk avsky. Moren er en nervøs og rengjøringsfiksert hypokonder som er på sykehuset mer eller mindre permanent, og vi møter også en religiøs mormor og en opprørsk, feministisk tante. Særlig tanten er en indikasjon på at vi befinner oss på 70-tallet, i et veiskille, der kjønnsrollene er i begynnende oppbrudd. Hiide maler opp familieuniverset som et absurd kollektiv av individer som er knyttet sammen på paradoksale og destruktive måter, og resultatet minner litt om mummifamilien mikset med store doser jelineksk wienerdekadense.
Det er både morsomt og smertefullt å lese om Bellas forsøk på å ta hundens plass, og man kommer til å tenke på Renate Rasps grufulle roman En mislykket sønn (1967, på norsk i 1996): Her er det ikke en datter som vil ligne på en hund, men en sønn som faktisk plantes som et tre i hagen, en smertelig visualisering av et perverst oppdragelsesprosjekt. Rasps roman fungerer likevel godt som akutt samfunnsallegori – på dette punktet blir Hiides romanunivers sjelden mer enn et sorgmuntert intermezzo. Hiide skriver med en barokkaktig sans for overdrivelse, og hun treffer av og til blink med sine beskrivelser, særlig av hjelpeløse kvinner med tomme, dokkeaktige ansikter.
Imidlertid, og det er min primære anke, også med en hilsen til forlaget: Det er for mange tunge setningskonstruksjoner, med kjeder av dobbelt- og trippeladjektiver, som særlig i starten av romanen truer med å bremse teksten. Og det er synd, for den bildeskapende kraften som finnes her ender med å forbli noe uforløst.
Susanne Christensen, Klassekampen 15. maj 2010