Trenger vi kaotiske bøker?

Oddmund F. J. Vaagsholm
Det er noen mennesker her
Damm 2007
Prosa, 110 sider

Først blir hun fryktelig irritert. For hva er egentlig meningen, Oddmund Fredrik Jacobsen Vaagsholm, hvordan kunne du gjøre det? Skrive en bok uten noen form for narrativ logikk, en bok uten et konsistent jeg? Vet du ikke hva du påfører leseren? Forvirring! Kaos! Ubehag! Man tvinges til å springe i hælene på forfatteren med en kjempestor støvsuger for å rydde opp - griseri, mumler hun: et jeg her, et jeg der, stemningsbilder liksom, bevissthetsstrømmer liksom, mediemontasjer liksom - og ikke akkurat feelgood heller.

Og hun er ikke alene med irritasjonen. I Dagbladet er anmelderen inne på noe: Forfatteren «lar identiteter og tider smelte i hverandre», og boka handler om «en ung mann som hele livet har prøvd å samle seg». Men dette med å samle seg, å produsere koherent mening, å gi prosjektet et tydelig, forståelig og klart gjenkjennelig ansikt, det blir også bokas problem - for den kan ikke samle seg, den banditten: «Ingen klar, overordnet tanke synes å strukturere helheten,» det hele oppløser seg i et ufokusert fuzz.

I Bergens Tidende finner man at et jeg «iscenesetter seg selv» på bokas sider, men «[s]amlingen vimser hit og dit, fra det ene innfallet til det andre, uten å få sagt stort om noe som helst» - nei, det er full abort på det grandiose, velkomponerte verket anmelderen hadde ventet seg, dette er jo bare «skriveøvelser» - små hopp på stedet for å holde seg varm før det virkelig braker løs (like, if ever).

Aftenpostens anmelder sporer ikke mye ungdommelig lekedrift, nei, her fornemmes tragikk, det er snakk om «eksistensielle tomrom», men du godeste, hva skal vi med det, nei, «mange av tekstene ligger og vipper betenkelig på grensen til det likegyldige» - beskrivelser av tomrom? Nei, pointless, sier jeg. Fredrikstad Blad bryter ut i et smerteskrik: «Hva er det egentlig forfatteren vil si?» Boka skaper forvirring, dette er ikke gøy - og da, syng, mitt hjerte: «Det virker som om Oddmund Vaagsholm vil skildre og kanskje også kritisere det kaoset individet møter i samfunnet i dag. Det er ingen tvil om at verden er kaotisk, men trenger vi like kaotiske bøker til å beskrive den?»

Det er her det slår meg, stirrende tomt ut av vinduet, rammet av romantisk rêverie: kritisere det kaoset individet møter i samfunnet i dag? Tja, riktignok hadde jeg forestilt meg litteraturen som en slags hvilekupé fri for pipende mobiltelefoner og Paris Hilton og Wenche Foss og Kåre Willoch and what have you, men jo, jeg må vel nølende svare ja, jeg tror vi trenger kaotiske bøker.

Jeg bor i Norge, det er en konge her, et storting med løver utenfor, en statsminister som røykte hasj og sa nei til idrett på gymnaset, en regjering, et bruttonasjonalprodukt. Bare ti prosent av somaliske flyktninger jobber. Det er en oljeutvinning her, flere skoger enn gater, færre professorer enn horer, det er 4 677 946 mennesker her, søtti prosent av disse tror på Gud, ti prosent ber Fadervår hver kveld. Noen sier at svaret er taushet, noen sier at svaret gir seg til kjenne for dem, noen sier at de får svar og ljuger. Jeg bor i Norge, jeg stuper kråke på vei til jobben hver dag, hver dag kommer jeg litt for seint, jeg er hore, før var jeg professor, jeg røykte hasj og sa nei til idrett på gymnaset, jeg trodde på Gud, men ba ikke til ham. Nå løper jeg hjem, det er jeg som forvalter oljefondet, jeg har 4 667 945 mennesker i hælene, hvis jeg stuper kråke nå kan de nå meg igjen, men jeg gjør det likevel, og det renner noe svart ut av lommene mine. Det ligner på bokstaver, jeg roter rundt i all trykksverten og finner bokstaver og ord. Det er dagens aviser, jeg har ikke rukket å lese dem ennå, jeg har vært så opptatt. [...]

De små tekstene i «Det er noen mennesker her» summer med en slags panikkangstens dramaturgi, men de er for ironiske og sinte, disse tekstene, til å tippe over i det patetiske. Vaagsholm konstruerer allegorier snarere enn å bedrive direkte blodoverføring. I åpningsteksten finnes et jeg som ønsker seg noe, et jeg som har mistet noe. Strukturen er for så vidt gjenkjennelig, og det sies rett ut, den store boka savnes: Bibelen som symbol på noe som kan samle oss, en mulighet for kollektiv meningsproduksjon er gått tapt. Ikke engang lyrisk tiltale til et elsket du kan for alvor bære teksten, og jeget virvler tilbake i en strøm av minner.

Og yes, det er Virginia Woolf, og hun har stilt sitt sarte sanseapparat inn på Oslos medieverden anno 2007. Et popkulturelt mytespinn, hun skrur og skrur på radioen sin, her har vi et statistikk-jeg, her har vi et tabloid-jeg. De små tekstene synes faktisk - overraskende nok - i stand til å ta opp i seg hva som helst og stadig holde balansen, stadig få språket til å virke, til å treffe presist med poetisk effekt.

I strømmen av minner er noen bilder mer konsistente enn andre; et plommetre i hagen, en far i joggedress som står spørrende - appellerende, hjelpeløs - i døråpningen, en mor som gjør gymnastikk på kjøkkenet, og Wenche Foss, igjen og igjen Wenche Foss. Wenche Foss-bildet er faktisk foruroligende konsistent i sitt nærvær, minst like konsistent som bildene av faren og moren. Wenche Foss er medieflimmer, men her er hun, gang på gang, langt inne i det innerste forråd av bilder, dypt i de mest private rom. Bevisstheten får ikke fred, like lite som forfatteren vil la leseren være i fred der hun sitter trygt i sin ørelappstol.

Hvordan skal man bekjempe medieflimmer? Kanskje slik William S. Burroughs anbefaler - finn en båndopptaker og trykk på record. Hvis vi spiller støyen tilbake i hodet på støyen, får vi kanskje en slags fred et øyeblikk?

Susanne Christensen, Klassekampen 11. august 2007